Hvorfor får barn barn?

For det første;
Blogg vs. blogg hos marthineelise er i gang, og jeg er med.. Kunne du tenke deg å stemme ?

Og så;
Jeg har nettop lært endel om design, f.eks hvordan man lager meny under headeren. Trenger du hjelp, så skrik ut - så kan jeg guide deg videre til noen som har lagt det ut. Lagde et helt design hos Sizemafia i natt, så jeg benytter sjansen til å reklamere litt for dem også. Det er et tekstbasert mafiaspill, og et kjempefint tidsfordriv. Gå innpå linken og les litt om du føler interessen.

 


Men så kommer det jeg i hovedsak skulle skrive om. Var så smått inne på det i et tidligere innlegg, dette med å bli gravid i tidlig alder. Ei venninne av meg satt for seg selv og stussa på hvordan det skulle bli med barnehage- og skoleplasser om noen år, ettersom det er så utrolig mange på vår alder som skal ha unge/har fått unge nå..

Jeg personlig kan ikke forstå hvordan 14 - 18 år gamle jenter velger å "kaste bort" ungdomstia si på å med vilje få barn nå. Tenk da, om noen år, når du innser at du brukte hele tenåringslivet på å skifte bleier og tørke snørr. Når du plutselig innser at du ikke har vært ute på byen og festa med god samvittighet i det heletatt, når du innser at du har mista de aller fleste single vennene dine fordi du uansett ikke hadde tid til å finne på noe fordi ungen tok opp all tid. Og når du innser at det eneste du prater med vennene dine om er bleieskift og at ungen sover dårlig om natta.

Jeg skriver dette ene og alene for å provosere, så kom igjen, hva mener du?

La oss bare håpe at jeg ikke er gravid

For første gang på veldig lenge er jeg meget lykkelig over de få dråpene med blod som dukket opp i løpet av forelesningen. Siden starten av januar har både jeg og kjæresten vært småredde fordi jeg sluttet med p-pillene i slutten av desember. Dårlig valgt tidspunkt, kan man si. Men hva skal ei jente gjøre når hu har fått alt som heter leger og sykehus så langt opp i halsen at hun ikke engang takler å gå ned i resepsjonen på legekontoret for å skaffe en ny resept.

Så vi har prøvd med kondomer, men de aller fleste er vel på denne tiden klar over det faktum at de aldri er 100% sikre, spesielt ikke når det er snakk om to utålmodige ungdommer. Jeg måtte ha i meg en angrepille her om dagen, men jeg leste senere på pakningsvedlegget at det ikke nødvendigvis virker når man har den sykdommen jeg har. Hvorfor er jeg ikke sikker på, men det kan ha noe å gjøre med at kroppen min ikke tar opp alle de næringsstoffene den skal, og det inkluderer de stoffene den IKKE skal. Men det ser ut til at det har virket. Jeg håper det, han håper det. Så gjenstår det bare å se om det kommer mer enn et par dråper i løpet av natten.

Wish me luck! Jeg er absolutt ikke i stand til å ta meg av en unge nå. Jeg kan heller ikke bli gravid på grunn av diverse operasjonssår som enda ikke er helt ferdig-grodd. Og jeg har lite lyst til å ta abort.. Jeg greier enda ikke å bestemme meg for hvorvidt jeg er for eller i mot det. For barnets skyld håper jeg at jeg ikke er gravid.

Hva synes du om abort og graviditet blant ungdom?
~M

Vil du ha fler lesere?

Du finner denne litt over alt, i teorien gir det deg bare fler hits på statistikken, men jeg tar meg faktisk tiden til å lagre linken til de bloggene jeg senere vil lese! Det synes jeg du også burde.

Registrer deg her, det er fort og enkelt, og du finner mange nye blogger.

Eller her, denne fungerer på samme måte

 




 

Er du flink til å kommunisere?

Kommunikasjon er viktig for at samfunnet skal fungere. Dersom vi ikke snakket sammen ville vi alle bare tråkke rundt på samme plass og raute uten mål og mening, og alt ville ha stagnert en plass i steinalderen. Hadde det ikke vært for vår fremragende intelligens og evne til å jobbe sammen og forstå hadde vi fremdeles skaffet mat ved å kaste stein, og forplantet oss ved å klubbe naboen i hodet for så å dra hennen inn i en busk. Om vi da ikke hadde vært utryddet på et vis. Vi så jo hvor godt det gikk for dinosaurene. Men hva er det som gjør at hver nye generasjon må ha noe som gjør at den forrige generasjonen virker gammeldags? Hvorfor er ikke ?peace and love,? like kult i dag som det var for noen tiår siden? Og hvem fant ut at engelsk slang er bra?

Besteforeldre, foreldre, lærere, voksne. Når det kommer til språk faller de alle gjennom i samme kategori; lettere tilbakestående. Ungdom irriterer seg over de voksnes gjerne umoderne språk, men gremmes like fullt over at de prøver å henge med i dagens avanserte tungetale. For å kunne forstå en ungdom i dag må du helst kunne noen ord fra all verdens språk. I det minste de viktigste ordene, som på det opprinnelige språket i grunn ikke gir så mye mening i en normal setning, men som har blitt kidnappet og brukt i hytt og vær i et annet land. Sånn er det i alle fall i Norge. Så på trass av at engelske ungdom neppe raver rundt i gatene og skriker ?hugleik på staur,? henger norske ungdom rundt og ?chiller? i gatene. Men ikke bare utenlandske ord blir misbrukt og feiltolket, en hver ungdomsklikk har sine egne koder og uttrykk lik som for eksempel ting man ikke skal snakke høyt om. Som når vi sitter barnevakt for naboen når vi er på fest og plutselig røyker mormor når foreldrene er i nærheten.  

Så hva har fått oss dit vi er i dag? Eller kanskje enda viktigere; hvor er vi egentlig i dag? Fra å løpe gryntende rundt som villmenn med lange barter og hjelmer med store horn og over til singlet, sleik, uskarpe briller og iPhone i dag. Helt frem til nå har folk i alle generasjoner og alle år vært med på å skape en generasjonskløft ? ikke bare i språket, men i mye annet. Og ingen ser noen grunn til egentlig å slutte med det riktig enda. Unge vil ikke være som foreldrene, men på et vis så ender de opp som det allikevel. Mange voksne vil være som ungdommene, men på et vis så har de ikke en sjanse. Så hvor er vi nå på vei? Og hva er det vi prøver å oppnå?

Så, får du sagt det du vil si, eller går du rundt grøten? Finner du de rette ordene eller blir det meste kluss når du snakker?

~M

Gir bort headere

Du leste rett.. Disse skal vekk;




Klikk her for større bilde:




Skrik ut om du vil ha en av dem. De første tre som vil ha får. Følger kanskje med et design i samme slengen.

Jeg prøvde å ta selvmord - forts.

Jeg utelot en del i det forrige innlegget av den enkle grunn at folk ikke orker å lese mange sider på en gang. Men jeg tenkte å fortelle litt mer. I fire år har jeg slitt med slike tanker, i fire år har jeg hadd vondt inne i meg selv av forskjellige grunner, og i fire år har jeg ikke maktet å snakke om det. Enkelt fordi jeg ikke lenger finner de rette ordene for riktig å kunne beskrive hva jeg egentlig tenker. Det er det jeg håper å få til med denne bloggen. Bit for bit vil jeg skrive ned ting etterhvert som jeg finner ordene, og når jeg har fortalt det meste vil jeg kanskje kunne åpne meg for de som er rundt meg. Om de nå ønsker å lytte.

Noen nevnte at jeg burde søke profesjonell hjelp. Jeg gjorde det, når det hele hadde samla seg inne i meg som en stor ball i begynnelsen spurte jeg rådgiveren på skolen om hjelp. Etter mange desperate besøk hos han med negativt utslag sukket han og sendte meg til noe som heter ungdomstjenesten. Der møtte jeg ei dame som dyrt og hellig lovte å få meg gjennom det. Jeg var hos henne en gang, og det eneste hun greide å gripe fatt i av det lille jeg rakk å fortelle var at jeg og min mor kranglet litt. Men fortell meg da, hvilken tenåring med foreldre krangler ikke litt i blandt? Damen kom hjem til oss for å ordne opp i de meningsløse problemene, men endte opp med å bli venn med min mor. Etter det har jeg ikke sett noe poeng i å prøve å oppsøke hjelp.

Den gangen jeg tok overdosen fikk jeg snakke noen ord med en psykolog på sykehuset. Men kjemien stemte ikke, psykologen var så totalt uinteressert at hun stilte meg spørsmål ut i fra et skjema og la ikke en gang merke til at jeg svarte på samme spørsmål fem ganger. Jeg ønsket å fortelle, mens det enda var ferskt. Men hun hørte ikke. Etterpå ble jeg lovet at jeg skulle få komme noen timer til henne, men når dagen kom følte jeg bare en enorm motvilje mot å snakke med henne, så jeg ringte og sa i fra. Hun sa så at hun skulle skaffe meg annen hjelp, to måneder gikk før jeg fikk en telefon fra en eller annen organisasjon som skulle rette opp i tankesurret mitt. Men da hadde jeg fått alt langt opp i halsen og takket nei. Ingen sa noe på det. Hvilket i og for seg sier nok - jeg hadde nettop tatt en overdose, og ingen tok seg bryet med å snakke med meg når jeg trengte det. Hvorfor skulle jeg da rippe opp i sårene når alt hadde lagt seg som en dulg smerte på sjelen min igjen. Det jeg trengte var hjelp når det var oppe i overflaten.

Som sagt kommer jeg til å være så åpen som mulig i denne bloggen, og jeg takker for alle hyggelige kommentarer og råd! (men jeg skal prøve å ikke gjøre det ene og alene til en såkalt emo-blogg..) Da også de som kom inn i det første innlegget.

~M

Nytt design..

Leker meg litt med photoshop.. Kanske jeg skal bytte litt på. Hva synes du om dem?
PS: det der mye bedre ut i stor versjon.






Nå har jeg forresten registrert meg på Bloggurat.

Ingen tok noen notis av at jeg prøvde å ta selvmord..

Jeg er ikke den som skriker opp og ber om hjelp. Jeg prøvde det for mange år siden, men heller ikke da ble det tatt seriøst nok. Det var kanskje ikke det da, mine spede forsøk på at folk skulle bli oppmerksomme på at jeg led. Men det er en del av det å vokse opp. Å lide. Det tok over et år og utallige gråtkvalte netter før noen så det. Jeg fikk bare beskjed om å slutte å tulle.

Jeg tørker kjapt en tåre for at ingen skal se hvor såret jeg i sannhet ble og hvor vondt det i sannhet gjorde. Den ene bestevenninna mi mente at jeg ikke var verdt noe. Jeg tror ikke hun la merke til at hun faktisk sa det, men like fullt gjorde hun. Jeg reiste meg og banet meg gjennom folkemengden, hun hadde nok med gutteproblemer - en hun møtte først i kveld. Jeg prøvde å komme ned trappa uten å bli voldtatt igjen. Hadde et ublidt møte med gulvet, og noen lo rått av at det lille hjelpende puffet holdt på å knekke nakken min.


Jeg er ikke den som utdyper smerten min til dem som ikke vil høre på. Og ettersom jeg heller ikke finner noen som vil høre på så lar jeg være å utdype det. Jeg har prøvd, tro meg, jeg har prøvd. Fortelle litt innimellom, men vennene mine sier bare "stakkars" og prater det vekk fordi de ikke vet hva de skal si. En stum beskjed om at jeg må slutte å tulle.

Jeg prøvde å ringe en av mine beste venninner. Jeg satt ute i kulda og prøvde å få frostrøyken til å skjule at tårene mine så ut til å fryse fast nesten før de forlot øyekroken. Jeg var ikke der hun mente at jeg burde være, selvom vi lenge hadde avtalt at bursdagen min skulle feires der jeg var. Men jeg fikk kjeft også der.

Jeg fremstår som et mislykket forsøk på et menneske, men ingen rundt meg legger merke til det. Det sier litt om hvor uoppmerksomme folk er - eller hvor god skuespiller jeg i sannhet må være. Jeg lider av store psykiske problemer. Jeg sover ikke, spiser ikke, lever ikke. Jeg vet ikke lenger hvem jeg er - eller om jeg overhodet er noen. Og når jeg ler, gråter jeg på innsiden.

Han kom bort til meg til slutt. Hardhendt og slem som vanlig. Prøvde å tvinge meg til å bli med han hjem, men jeg ville ikke - jeg prøvde å feire, jeg prøvde å drikke på meg glemsel. Selv om en del av meg skrek etter å bli med, bare for et kort øyeblikk å få føle meg litt elsket. Selvom han bare bruker meg. Det har han inrømt ved fler anledninger. Så han dro. Jeg holdt på å kollapse igjen, lik som for et par dager siden. Panikkanfall. Det berømte begeret rant over og velta for lenge siden, nå renner alt og danner en svær dam rundt, oversvømmelse.


Selv ikke når jeg tok en overdose legger noen merke til at jeg har det vondt. Den ene jeg fortalte det til ble sint fordi jeg ikke sa ting på rett måte. Jeg er så mislykket at jeg ikke en gang greier å ta mitt eget liv. Men ingen bryr seg nok til å undersøke hvor jeg egentlig ble av de tre dagene jeg lå på sykehuset. Jeg vil ikke leve mer. Men det er vel bare tull det også..


Jeg forsnakket meg, legen spurte hvorfor jeg ikke gjennomførte det. Jeg sa det skyldtes at jeg tenkte på mamma. I sannhet skulle jeg bare si god natt, men jeg gikk overende allerede da. "Men neste gang mislykkes jeg ikke," jeg smilte og prøvde å snakke meg bort. Merket selv hvor falskt gliset og den tomme praten virket. Men jeg var alene om det.

 

Ingen legger vel merke til at jeg forsvinner, like lite som at noen la merke til at jeg satt for meg selv og gråt nesten hele kvelden. Lik som alle andre kvelder. Jeg tuller ikke, når skal noen forstå det? Jeg er jo ikke verdt noe, så hvorfor prøve.

~M

En uklar verden av skygger..

I over et halvt år har jeg sovet på stuen med en film surrende i bakgrunnen, helt til vi flyttet. Jeg greide ikke sove på rommet mitt, det var for folksomt på en ensom måte. Stillheten uten menneskeskapt lyd fremmer stemmene i hodet mitt på en meget ubehagelig måte. De sier strengt tatt ingen ting, det er mer som om noen tar opp alt jeg tenker iløpet av en hel dag og spiller av alt på en gang når det endelig blir stille. Og jo mer jeg blir tvunget til å lytte til det, jo høyere blir volumet, og mer innpåslitent blir det.


Jeg har alltid vært velsignet eller forbannet, alt ettersom hvordan man ser det, med en eksepsjonelt livlig fantasi. Og allerede tidlig i barneårene hadde jeg opplevelser som jeg i dag ikke en gang vet om var svært drømaktig men virkelige, eller veldig virkeligsnære drømmer. Det er vel noe jeg aldri kommer til å få svar på heller. Men den livlige fantasien har ført til at jeg selv i dag ser ting det i dagens "normale" samfunn ikke skulle være mulig å se. Silhuetter uten annet fyll enn uklare farger, skygger uten en eier, lys som former seg etter personene de svømmer rundt. Jeg har mange ganger lurt på om det kan være noe galt med meg, men på et vis så liker jeg det - man kan jo si at jeg er spesiell, eller en smule gal..

Jeg har kommet frem til at jeg må være svigermors drøm, på en lettere absurd måte. En gang møtte jeg en fyr ganske tilfeldig hjemme hos ei venninne. Iløpet av kvelden la jeg merke til at det satt en dame sammen med han i sofaen, siden samtalen alikevel hadde tatt en paranormal vending beskrev jeg damen, og de bildene jeg fikk opp av henne. Hvordan det så ut i kjøkkenet hennes, hva hun likte, katta, klærne, hvordan hun døde, hvordan det så ut utenfor huset. Alt stemte med bestemoren hans. Senere har jeg møtt mange fler besteforeldre. Hvorfor det bare er dem aner jeg ikke, men slik er det.

Like før vi flyttet nå hadde jeg en rystende opplevelse. Midt på natten ble jeg oppmerksom på at det sto tre menn på kjøkkenet. Helt tydelig ser jeg det aldri, men det var klart at alt ikke var som det skulle. Jeg listet meg forbi med god margin, adrenalinet strømmet gjennom kroppen min og gjorde at alt jeg prøvde å si bare ble et eneste stort virrvarr. Men jeg klarte å stotre frem til min mor at jeg trodde jeg hadde behov for psykolog, jeg var i ferd med å bli gal  - det sto tre menn i kjøkkenet vårt. Noen dager senere kom hun frem til den konklusjonen at det kunne være en viss sannhet i det jeg sa. Så vi lot det ligge, vi skulle alikevel flytte.

I den nye leiligheten får jeg heller ikke være alene. Det er alltid noe. Selv på sykehuset fikk jeg ufrivillig besøk når jeg skulle sove. Det eneste jeg ikke greier å finne ut er om dette bare er produkt av min fantasi, eller om det jeg ser og hører faktisk er der.

Hodet mitt svømmer over av tanker og drømmer som nok aldri kommer til å bli en realitet slik det ser ut i dag. Men jeg har tatt feil før, jeg trodde jo heller ikke at jeg noen gang kom til å studere, og her sitter jeg, med studiene langt opp etter ørene, og har ikke sjans til å få med meg noe av det. Jeg flyter opp ned over en jevn strøm av problemer, med hodet senket ned i gjørma slik at jeg holder på å drukne og knekker nesten ryggraden i forsøk på å komme opp. Men kroppen er handlingslammet og nekter å samarbeide, så det blir med forsøket, oksygenmangel og kink i nakken.

Er det noe galt med meg eller anser du dette som normalt?
~M


La oss igjen bygge babels Tårn

Historien om babels tårn forteller om en verden der alle snakket samme språk, og at de gjennom å holde sammen bestemte seg for å bygge et tårn for å nå opp til himmelen. Men at mennesket skal tenke og styre selv er ikke aktuelt, så Gud fikk tårnet til å rase sammen og spredte menneskene i alle retninger og gav dem forskjellige språk slik at de ikke på noen måte skulle forstå hverandre. Slik er det også i dag, bortsett fra at ingen har noen sinne nådd så høyt som til himmelen, og det er menneskene selv som får tårnene til å rase sammen i kraft av kaprede fly og bomber, Gud trenger bare å se på at vi ødelegger oss selv ved ikke å forstå hverandre. Eller kanskje problemet heller ligger i det at ingen egentlig ønsker å forstå. Historien om babels tårn er for mange ganske ukjent, jeg hørte selv om den for første gang på barneskolen, aldri siden. Så jeg tar meg selv ofte i å undre på om hvis vi hadde studert historien litt mer grundig i et senere stadium av livet, nemlig på det tidspunkt hvor vi er midt inne i det å utvikle vår egen personlighet og vår egen måte å tenke på; ville vi da ha lært noe?

De aller fleste drømmer tidlig om en fredlig verden hvor alle kan være venner, mange glemmer den barnslige drømmen når de møter for mye motgang og tar til seg for mye av de voksnes kynisisme. Mens et fåtall vandrer rundt i sin egen lille drømmeverden og prøver å frelse våre dømte sjeler fra et innbildt helvete. Titt og ofte kommer en gruppe mennesker på døren min for å fortelle at "Jesus elsker meg, Jesus elsker oss alle," men hvorfor skulle en som levde for over 2000 år siden elske meg i dag, og hvem er han egentlig? Og jeg har lært at ved å svare at jeg tilhører en annen religion snur de fort med et fordømmende uttrykk i øynene og et falskt smil på leppene. "Hun er allerede fortapt," men jeg anser ikke meg selv som fortapt - vi tenker bare litt annerledes.

Tidlig på 1800-tallet vandret en annen frelser rundt i Norge for å redde språket vårt. Han het Ivar Aasen og mente at folk på den tiden burde trekke seg lenger vekk fra resten av verden ved å lage sitt eget skriftspråk ut i fra hvordan folk i landet snakket, før de tok til seg for mye av det danske språket og begynte å kalle melk noe helt annet enn melk eller mjølk. Norge er jo et eget land, så hvorfor skulle vi ta oss bryet med å forstå alle andre? På samme måte som de utlenninger som i dag kommer hit uten å kunne et kvekk av språket vårt, og vi forventer at de etter kort tid skal lære det feilfritt fordi vi ikke kan kommunisere ellers, og fordi det er ren høflighet å i det miste lære noe om kulturen til landet du reiser til. Men når nordmenn reiser til et annet land er det ikke lenger så viktig det med folkeskikk og kommunikasjon. Vi trenger jo ikke nødvendigvis å snakke med de som bor der fra før, vi er jo ikke ute etter nye bekjentskaper, vi er jo bare på ferie.

 

Meisen sier i sin artikkel at vi burde la det norske språket få dø ut. Selv tenker jeg at vi ikke må ødelegge Ivar Aasens iherdige forsøk på å gjøre oss norske bare må hives ut av vinduet. Det vil uansett ta like lang tid å bli kvitt et språk som det tar å få innført et. Det er en del av vår norske identitet å ha et språk som for mange er ekstremt vanskelig å lære med dets innviklede grammatiske koder og mange nyanser, og det er en del av det som gjør oss helt og holdent nordmenn. Men kanskje er det med å være én nasjon, étt folk, ét land helt ute? Kanskje er det på tide at vi lager sprekker i Guds plan om å spre oss for alle vinder og ta i fra oss muligheten til å forstå hverandre? Etter hvert som verden blir mer og mer globalisert sklir grensene som skiller språkene mer bort, og de fleste land tar til seg ord fra forskjellige språk. Ord som kanskje beskriver bedre det man vil frem til enn hva de ordene som betyr det samme på ens eget språk ville ha sagt. Og dermed er man plutselig ett steg nermere det å forstå et språk man i utgangspunktet ikke kan. Og ett steg nermere å forene verden slik det var før babels tårn raste.

Så hva er det som gjør at så unødvendig mange for enhver pris ikke vil lære seg fler språk? Kan det ha noe å gjøre med at vi aldri fikk lært noe av historien om babels tårn og de problemene og forvirringene det plutselig skapte da ingen lenger snakket det samme språket? På skolen i dag lærer vi om andre verdenskrig og de ting folk tidligere har gjort slik at vi på en eller annen måte skal unngå å gjenta feilene i historien. Og selv om babels tårn ikke nødvendigvis er en sann historie så er det en moral i det hele, og man kan lære av det på en eller annen måte, lik som i de aller fleste historier som blir fortalt. Det heter seg at man skal tidlig krøkes, og hvilken bedre måte å gjøre det på enn å allerede på barneskolen følge barna opp med den historien de nødvendigvis må kunne for å forstå noe om "krig og fred og sånn," og for at fler skal forstå hvor viktig det er å kunne kommunisere med andre enn seg selv.

 

Kanskje er det den neste generasjonen, eller den neste generasjonens barnebarn, som kommer til å forene verden og på ny forsøke å nå opp til himmelen ved hjelp av kommunikasjon og samarbeid. Det være den generasjonen som blir født midt i globaliseringens tid hvor internett hersker over bøker, og Gud blir satt til side til fordel for dataspill og generelt meningsløs krig, samt religionskriger som bare halvparten forstår meningen med. Det blir sagt at menneskene i dag bare bruker omlag 20% av hjernekapasiteten vår. Kanskje vil verden om noen år lære seg å forstå mer ved hjelp av historien og evnen til å se det store bildet. Kunnskap er makt, makt er rikdom, og rikdom kan gi kunnskap. La oss igjen bygge babels tårn og nå himmelen.

Typen min kommer rett fra Jurassic Park

Jeg har visse problemer med å sovne om nettene, ligger som oftest våken og glaner ut i lufta. Derfor har jeg fått for vane å sitte på pcen helt til jeg er så sliten at jeg sovner med en gang jeg legger hodet på puta. Men det er en annen historie, for når jeg har kjæresten på besøk så sier det seg jo selv at jeg aller helst vil ligge i armkroken hans hele natta.

Men i natt fikk jeg ikke sove, han lå på ryggen og pusta som en blåsebelg i øret mitt, så jeg bestemte meg for å motbevise eksen min's teori om at gutter ikke kan få boner om natta. Forsiktig snek jeg handa mi ned til skrittet hans, mens jeg lyttet på snorkinga for å sikre meg at han fortsatt sov. Så begynte jeg bearbeidinga.. Det i seg selv gikk relativt dårlig, jeg fikk ingen respons, men jeg velger å skylde det på at jeg hvert femte sekund måtte stoppe for å fnise litt.

Først begynte han å henge seg opp, et øyeblikk lurte jeg på om han i det heletatt fikk puste - med ett fikk han start igjen, og hørtes mer eller mindre ut som et romskip med motorstopp, sånn som jeg ser for meg at det ville ha hørtes ut i allefall. Så gikk han over til rusten låvedør før han ble stille. Jeg lå ei lita stund og lytta, han sov åpenbart, ettersom munnen var åpen og pusten gikk tungt. Så trekker han pusten i et øgleskrik. Det ble bare værre og værre, helt til jeg måtte se etter om jeg hadde fått en dinosaur i senga. Jeg knakk sammen i stille latter og måtte snu meg vekk for at han ikke skulle våkne av den hysteriske fnisinga mi. Det holdt på helt til at han rørte på seg igjen og trakk av meg dyna i søvne. Etter det var det ikke noe gøy, bare kaldt.

Så jeg la meg bedre til rette, klatra nesten oppå han for i det heletatt å få litt varme, han gryntet og la den ene armen slapt rundt meg et øyeblikk før han igjen falt i dyp søvn med jurassic park-lyder.

Selv har jeg på et eller annet tidspunkt blitt sammenlignet med et lokomotiv, så i bunn ig grunn skal jeg ikke si så mye. Snorker du når du sover?

~M

Jeg digger, digger, digger..

.. at jeg står i kursiv..

Nei, men helt seriøst; Sjekk ut gutta her! De er fantastisk geniale.

 



I'm just sayin'.

Odd og vegard.blogg.no

 


Jeg har forresten presentert bloggen min på Bloggurat.

Skal jeg slette bloggen?

Hver gang jeg ser noen bloggshoute med en slik overskrift er det noe inni meg som klikker et øyeblikk. Det er den verste overskriften jeg ser. Skriv om hvor mye du hater utlenninger, skriv om dyremishandling, skriv om hvafaen du vil, men kom med noe saklig det går an å diskutere på, eller i det minste kommentere saklig på. Legg ut outfiten din, la folk spamme bloggen din med "fin outfit," hvis det gir deg noe, jeg gir faen.

Men spør du meg om du burde slette bloggen din svarer jeg jo selvfølgelig ja! Hvorfor skal jeg si "nei, du har en kjempefin blogg," til noen jeg aldri har sett før? Hvis du vil vite om noen leser bloggen din burde du jo ikke legge innlegget en plass hvor gud og hvermann kan se det, da legger du det slik at de som faktisk leser det du skriver til vanlig kan finne det, da først vil du få noe som kanskje ligner på et troverdig svar.

Du vil slette bloggen fordi du mener du ikke har nok lesertall, og at folk ikke ser ut til å bry seg stort om det du skriver. Vel, da har jeg et spørsmål; Gjør du noe for det? Skriver du innlegg som interesserer deg, og som kanskje har en mulighet til å fenge andre? Er du aktiv hos andre med andre ting enn "hei, fin blogg, kommenter på min?" isåfall ville spørsmålet nok ha vært ganske overflødig.

Hvis spørsmålet om å slutte å skrive kommer av at du er lei av å blogge så for all del slutt. Ingen vil vel lese noe fra noen som føler de MÅ skrive, men egentlig ikke liker det. Ingen liker halvhjertede innlegg om hva du spiste til middag bare fordi du dag ut og dag inn ikke greier å finne noe å snakke om som engang engasjerer deg selv. Så ja, slett bloggen din! Ikke plag meg med det.

Og en ting til; hvis du faktisk vurderer å slette bloggen din fordi ingen leser den så blogger du av feil grunn. Hvis du ikke lenger skriver fordi du liker det og synes det er morsomt, men gjør det ene og alene for oppmerksomheten du åpenbart ikke får så er det ikke noe poeng i å blogge. Så ja, hvis du faktisk skriver et innlegg på grunnlag av hvor lite kommentarer du egentlig får så slett bloggen din. Takk for meg.

-
Og ja, en ting til; hvis noen er dumme nok til faktisk å kommentere dette med reklame for sin egen blogg på en eller annen måte (noe som også innebærer kommentarer som viser at du ikke har brydd deg med å lese innlegget) så sier jeg en ting til dem også; SLETT BLOGGEN DIN, din amøbe.

~M

Vil du ha ny header?

Jeg lagde ganske mange headere og design sist gang jeg blogget. Nå har jeg lært fantastisk mye mer i photoshop, og har lært endel nye teknikker. Så dersom du ønsker en header, litt annerledes enn det alle andre har, skrik ut!


Gi meg noen bilder, eventuelle fargeønsker, osv, så skal jeg se hva jeg får til.
EDIT: Last opp bildene på lastopp.no og send dem til meg, i innboks eller hva som helst.

Det eneste jeg krever tilbake er et blogginnlegg hvor du viser headeren og linker til bloggen min. Ganske enkelt.



 

 

~M

Når hukommelsen svikter

Jeg husker bedre hva jeg gjorde som barn enn hva jeg gjorde i går. Slik har det vært sånn omtrent så lenge jeg kan komme på ? noe som i og for seg ikke er spesielt lenge, med tanke på at jeg en gang i blant glemmer hva jeg snakker om midt i en setning. Eller glemmer hvor jeg har gjort av nøklene samtidig som jeg kjører. Glemmer hvor penna er mens jeg skriver. Ber personen i andre enden vente mens jeg leter etter telefonen.

Mon om det ligger i familien, det med å glemme alt mulig. Ikke nødvendigvis på mor sin side, hun har alt i sirlig orden, og husker gjerne mer enn nok for oss begge. Men fra den andre delen som kreves for å lage et barn. Min far (som nok forresten kommer til å dukke opp en del her inne.) Han husker å ringe et par ganger i året, som f.eks ved en og annen bursdag, jul og nyttårsaften. Han sier at han kommer hjem i mars, men innen april er ferdig og vi med stormskritt løper gjennom mai har vi enda ikke hørt noe fra han, og han har mest sannsynlig glemt det. Han kommer alltid for sent til avtaler, som om han forventer at hele verden skal stoppe opp og vente på at han skal orke å stå opp ? men det kan jo skyldes latskap mer enn dårlig hukommelse. Eller som den gangen han ?glemte? en 11årig datter som satt hjemme og ventet på at han skulle komme hjem og se skrekkfilm med henne, fordi hun ikke turte å se den alene. Enden på visa var at hun hadde mareritt i mange uker. Merkelig nok om det å være forlatt heller enn spøkelser.

Foreldrene mine begynner å bli gamle, og med det kommer glemsel, blant annet. Det skremmer meg, og på et vis ønsker jeg at alt bare kunne stagnere her, og aldri forandre seg. Men det er vel mye forlangt. Men det var vel ikke det jeg skrev om? Hukommelse! Ja..

Jeg har glemt hvor jeg ville med dette..

Husker du dårlig?
~M

Driver forresten litt på med photoshop igjen. Prøver å kombinere mine nye ferdigheter med de gamle og få til noe som kan ligne på headere. Skrik ut som du vil ha en..





Det e'kke deg, det er meg!

Jeg fikk spørsmål om jeg kunne skrive et innlegg om jenters orgasme, (eller mer som mangel på det,) og ettersom det er et ganske kjent faktum som i grunn ikke blir snakket så veldig høyt om gjør jeg det.

Mange jenter er ikke i stand til å få vaginal orgasme, dvs. at de ikke får orgasme under sex. Dette er helt normalt og gjelder godt over halvparten av hunnkjønn. Men allikevel gjør det mange gutter redde, frustrerte og lei seg fordi de tror at de ikke er i stand til å prestere bra nok.

Jeg er en av de jentene, og er bare i stand til å få orgasme dersom klitoris blir stimulert. Gjerne mens jeg har sex. Jeg har funnet et relativt åpenbart triks som fungerer ganske bra for meg ? men det krevde mye tid før jeg turte, og jeg måtte være veldig trygg på meg selv og partneren før jeg i det hele tatt kunne gjøre det. Når han ligger oppå kan du selv bruke hendene på klitorisen samtidig. Eventuelt om du rir kan du eller han gjøre det. En annen ting jeg pleier å gjøre er at når jeg sitter oppå bruker jeg, det som jeg tror på jenter, kalles skambenet hans til å stimulere meg selv samtidig som det stimulerer han. Legg også merke til at jo mer du viser at du nyter det, jo bedre er det for han.

Nå har ikke jeg noen somhelst planer om å forelese for noen, jeg er ikke spesielt erfaren med den delen selv. Det er først nå jeg har turt å slippe meg løs. Jeg ble skremt av en av mine tidligere partnere, som reagerte på at jeg kom. Ingen negativ reaksjon, riktig nok, men han reagerte, og det var nok for min 15 år gamle hjerne til å skvette til og aldri mer la meg få det til. Jeg kommer helt opp, men aldri over kanten, om det gir mening.

Det viktigste, tror jeg, er å være åpen om det. Mange gutter tar det som en utfordring og blir mer oppsatt på å få det til. Og dersom det så ikke skulle gå, så la han forstå at du nyter det uansett! Og uansett hva du gjør, ikke fake orgasmen, gitt at du går lei, prøv heller å sette alle midler inn på å få han til å komme.

Hva tenker du om saken? Skriv et lite innlegg eller en kommentar og send det til meg, så kan jeg lage et oppfølger-innlegg om det.


~M

Vil han ikke ha sex med meg?

Alltid er det jeg som må ta initiativ til sex. Hendene mine kjenner forsiktig utenpå boxeren, og han er hard som en trestokk. Men allikevel gjør han ingenting for å komme ned i trusa mi, på tross av at jeg renner over av kåthet. Han leker med meg, tar meg på de mest følsomme stedene han vet, kysser meg vått, holder meg hardt og puster tungt. Men han kommer ikke en gang i nærheten av ?mitt helligste.? Så det ender alltid med at det er jeg som må få ting i gang.

I natt bestemte jeg meg for å la han ta kontrollen. Det er morsomt å dominere litt, men jeg er en av dem som aller helst vil bli dominert. Så jeg svarte bare på hans forsiktige kjærtegn, og lot han styre løpet selv ? det var tross alt han som skulle opp tidlig, ikke jeg. Til slutt mistet jeg tålmodigheten og manipulerte han litt diskré slik at han havnet der jeg ville ha han. Og først da fikk han fart på seg og begynte å kle av oss begge de få, unødvendige plaggene vi enda hadde på.

Men det er akkurat det som plager meg litt. Jeg føler meg alt for frempå når jeg er den eneste som prøver å få noe til å skje. Han kan godt ligge med en påle i skrittet og ikke gjøre noe, mens jeg våkner midt på natta og vurderer å voldta han, jeg teller ned timene til han skal stå opp og jeg kan få meg en kjappis før han stikker på jobb.

En gang spurte jeg litt forsiktig hvorfor det alltid var jeg som tok initiativet. ?Det er vel du som er mest kåt da?? svarte han med et smil. Men jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Jeg kan ikke for at jeg er varmblodig og liker sex. Det er noe helt spesielt med han, fordi han er den første som faktisk tar seg bryet med å prøve å få meg med, og ettersom jeg er en av de mange jentene som ikke kan få en vaginal orgasme så er det ganske vanskelig. Etter hver gang legger han seg ned, kysser meg og smiler ?du må være en engel!? Så jeg tror ikke at han ikke liker det..

Men hva skal jeg gjøre for å få han til å ta mer initiativ? Hva skal jeg gjøre for å få han til å forstå at det gjør ikke meg noe om han ikke er en øm elsker hver gang, at innimellom er det greit med en kjapp en hvor han er den eneste som kommer. Jeg liker å gjøre han glad!


~M

Drømmen om lykke





Jeg er med ett lys våken og meget klar over at jeg ikke er alene i senga. Pusten hans er tung og jevn, som et klart tegn på at han sover. Jeg sniker meg inntil ryggen hans, krummer knærne mine, som passer perfekt inn i knehasene hans, som om de ble laget sammen med hans og senere skilt. Jeg lar hendene mine gli rundt han og holder dem på brystkassen, mens jeg stille snuser inn lukten fra håret som kiler meg i nesen. Han lukter mann, sommer og solkrem. En herlig assosiasjon til nesten glemte minner. Hjertet dunker fortere, men om det er hans eller mitt eget jeg kjenner er jeg heller usikker på.

Jeg sukker stille av en lykkefølelse jeg aldri mer trodde skulle bli meg til dels, men et snev av frykt sniker seg nesten ubemerket inn i tankene minne og sender et gys nedover ryggen min. Dårlige erfaringer gjør meg ute av stand til å hensette meg fullstendig i øyeblikkets udelte lykke over å ha funnet en, som på tross av alt, faktisk liker meg for den jeg er. Ikke bare fordi jeg er en hvilken somhelst jente, med en jentes åpenbare attributter.

Fingrene mine følger konturene av kroppen hans. Først den myke, gode magen. Deretter den harde brystkassen igjen, og de muskuløse armene. Jeg tenker på det som har vært og det som kanskje vil komme. I ni dager har det vært oss to, og i mitt stille sinn kaller jeg han allerede kjæresten min. Vi har kjent hverandre i mer enn seks år, men først nå "funnet" hverandre. Det inngir en viss trygghet, og gjør at jeg slipper de konstante tankene som vanligvis kverner rundt i hodet ved en ny forelskelse. "Liker han meg?" "hva tenker han om det jeg sier, gjør og tenker," "synes han jeg kler meg stygt?" "burde jeg pynte meg?" men han har allerede sett både gode og dårlige sider fra min side, og velger allikevel å komme til meg. En fin måte å starte det nye året på.

På nytt griper angsten meg som en jernklo rundt hjertet. På ett eller annet tidspunkt må jeg vel falle tilbake i den negative spiralen jeg har svevd gjennom i så mange år nå. Selv om sola skinner aldri så mye kan jeg ikke unngå å legge merke til de mørke skyene som alltid ligger i utkanten av sidesynet mitt. Jeg lar fingrene føle seg frem mellom skulderbladene hans. Han sover fremdeles, i trygg forvisning om at jeg enda er der, så jeg kysser han forsiktig i nakken og legger meg om mulig enda nærmere.

Igjen smiler jeg forventningsfullt. Livet byr på så mange uante overraskelser. Jeg vil prøve å ikke ta sorgene på forskudd, og heller bare nyte de fine øyeblikkene skjebnen har tilbudt meg. Men jeg er redd at når solen på ny går ned, er jeg ikke så helt sikker på om den går opp igjen for min del.


Er du redd for å ta sjanser?

~M

to be continued..?

Silje lente seg forsiktig bakover, som om hun var redd for smerter i ryggen. Skyene samlet seg til en svart ball over henne. Hun løftet blikket såvidt mot himmelen og lot de tunge dråpene treffe den mørbankede huden hennes som balsam for en ødelagt sjel. Hun kunne ikke annet enn å håpe at det farverike ansiktet hennes valgte å tone seg ned innen skolen begynte igjen. Det måtte ikke komme ut, det kunne ikke det. Hun grøsset, dråpene ble fler og rant i sirlige baner nedover brystet hennes, men det gjorde ingen ting, kanskje det kunne vaske bort urenhetene. Hun følte seg skitten, men som så mange ganger før måtte hun bare la det passere og late som ingen ting. Hun sukket og klatret inn vinduet igjen da regnet klasket i asfalten bare et par meter ned.

Regnet danset rundt bena hennes da hun igjen hastet gjennom en søkkvåt skolegård. Hun overså et par stygge blikk da hun ristet av seg vannet i døråpningen så de nermeste elevene ble nesten like våte som henne selv. "Faen for et vær," gispet hun lattermildt og håpet at regnet hadde latt henne få beholde i alle fall litt av sminken. Hun skottet rundt seg, men ingen så ut til å reagere på noe spesielt annet enn at hun var søkk våt, så hun lot som ingen ting, lik som hun gjorde hver dag.

Hun lente seg mot den store eika i utkanten av bebyggelsen. Hun hadde ikke klart mer men bare gått midt i en time under påskuddet at hun ikke følte seg helt bra. Ryggen verket og bena sviktet under henne, som om de ikke holdt ut å bære vekten av skammen hun bar på skuldrene. Med ett begynte hun å løpe, selv om føttene kjentes ut som om de var laget av tynne spagettitråder.

 

Jeg skrev dette en gang for et par år siden, og husker ikke lenger hvor jeg ville med det.. Ikke aner jeg hvorfor jeg poster det nå heller, et uferdig førsteutkast til noe som en gang kan bli en tekst. Hvis jeg orker. Det er litt sånn jeg er. Jeg er flink til å begynne på ting, går inn for det med liv og sjel - men så orker jeg ikke mer og gir opp. Konsentrasjonsevnen ligger på bunn og ender med at jeg bare dytter ting foran meg helt til jeg snubler i det av utmattelse. Hvorfor? Jeg vet ikke. Kanskje er jeg lat. Vel, jeg er lat. Mon om jeg noen gang kommer til å fortsette den historien. Hva synes du?

~
M.

Kalde føtter..

Føttene mine var kalde, bokstavelig og billedig talt. Og kroppsvarmen til Sindre kunne ikke varme dem. Jeg angra sånn at jeg trodde jeg skulle spy, på tross av at jeg ikke hadde drukket en dråpe. Så hvorfor ble jeg med han hjem? Jeg ville jo ikke, men han overtalte meg. Det var fint å føle seg spesiell igjen, og han visste virkelig hvordan han skulle få meg til å føle det som om jeg var den eneste jenta i verden som betydde noe.

Han var kåt som et uvær, og det kjentes, han skalv av undertrykt begjær. Men han respekterte at jeg sa nei, og for en gangs skyld valgte jeg å spille uskyldig, uerfaren, noe jeg absolutt ikke er. Jeg sa ingenting, gjorde ingenting lå der som en slapp melsekk, lot han bare holde på. Men han fikk ikke komme innenfor visse intimsoner. Og han godtok det. Noe de aller fleste ikke ville ha gjort.

I tankene mine fantes bare Vidar hver gang jeg lukket øynene så var det han som kysset meg, og jeg levde meg litt inn i det. Så åpnet jeg øynene og tilbake satt Sindre med et lurt smil. Stakkar, det ga meg dårlig samvittighet. I morgest fikk jeg massasje, jeg lå der bare mens han kysset hele ryggen min. Og så pratet vi. Han er en fantastisk person, så utrolig snill, pen, god. Men jeg tenker bare på Vidar.

I går kveld scanna jeg byen, løp mellom de to stamplassene våre i håp om å møte han, men han var ingen steder. Det går ikke an å ringe fordi telefonen hans er avslått. Så jeg endte opp hos Sindre. Bena mine var så kalde, ikke bare på grunn av de små, åpne skoene og strømpebuksa, men fordi jeg angret. Og varmen fra kroppen hans og de hete kyssene greide ikke døyve smerten jeg følte i hjertet.

Men hva skal jeg gjøre? Jeg får ikke tak i han, jeg blir gal. Vil han ikke snakke med meg mer? Var den natta ingenting for han? Og hva i alle dager gjør jeg med Sindre?

~M

Når tia går så alt for sakte..

 

Utenfor vinduet løper tiden raskere enn jeg hadde venta, jeg har liggi her ei uke, og en eller annen idiot har snudd verden på hodet uten at jeg fikk være med på omveltninga. Unger har poppa ut, kjærester har slått opp, han jeg rota med forsvant og ingen veit hva som skjedde. Ellers så er det bare jeg som ikke har lett godt nok. - Eller i det hele tatt, jeg ga vel opp etter to meldinger.

Jeg våkna klokka sju i morgest med en ubeskrivelig følelse, i dag slipper jeg nemlig ut fra mitt ubevokta lille fengsel. Sjukehuset føles som et jævla torturkammer når man ligger her møkk aleine i sju dager og glaner i taket og surfer på et nett som åpenbart henter sine ressurser fra steinalderen. Om det da ikke er en selvmotsigelse, poenget er at det er sykt treigt. Og det at jeg ser ut som et mislykka broderi på armene hjelper jo ikke stort. Det er to stikk i hver synlige blodåre, og rundt det lille, røde hullet er en svær blå flekk. Det ser vel mer eller mindre ut som om noen har kjørt over dem med en skurtrøsker. Men det er vel sånn det er med blodårer som ikke liker å bli stikki, den ene sprakk nesten før sykepleieren rakk å stikke inn nåla. Og så har de barbert en liten del av den venstre arma mi, hvorfor veit jeg ikke, fordi ingen har tatt seg bryet med å prøve der, blåflekkene ligger i krans rundt den lille firkanten. Hadde det bare vært en viss symmetri i det kunne det nesten ha vært litt stilig.

Så her ligger jeg, sykepleierenes mislykka kunstverk, og venter på at en kirurg skal komme og se litt på magen min. Aldri har jeg vært så ivrig på å møte en som senere skal skjære i meg, men hvis det betyr at jeg får være hjemme ei lita stund og knaske tabletter heller enn å ligge her så tar jeg i mot det med takk. Seinere får de sette CVK i halsen min mens jeg ligger i narkose, så slepper jeg å tenke mer på nåler i allefall.

Men nå skal jeg hjem. Snart, snart. Selv om klokka tikker sørgelig sakte så går det jo fremover. Så skal jeg faenmeg snu verden tilbake på plass. Unger skal dyttes tilbake, kjærester skal bli sammen, og jeg skal finne ut hva i alle dager det var som skjedde med han jeg rota med. Og så kan vi starte på nytt, helt til blomstene på nattbordet mitt har visna og jeg trenger nye.. Og den jævla kirurgen kommer for å rote litt rundt inne i meg, men den tid den sorg, sant?

~M

 

Livsgleden fikk meg voldtatt

Helt siden jeg var lita har jeg vært glad i livet. Jeg har overøst alle rundt meg med kjærlighet, sett på vennene mine som familie og elsket dem på samme måte som man elsker sine søsken. Jeg har alltid vært den lille uskyldige jenta som gjorde det jeg ble spurt om, pliktoppfyllende, snill, søt. Henne som ikke fikk bli med på rampestreker fordi jeg sannsynligvis ikke turde uansett. Men det var greit, fordi jeg, som så mange andre barn levde lykkelig uvitende i min egen lille boble.

Så kom ungdomsskolen, og med den kom også hele verden rasende ned i hodet på meg. Det er tre år jeg ikke skjønner at jeg kom meg gjennom, men den uskyldige lille jenta i meg ville ikke helt gi slipp, så det mørket jeg trodde skulle spise meg fikk ikke helt tak. Jeg hadde så mye jeg ikke hadde opplevd, så mye jeg ville lære, oppleve, erfare, på tross av alt.

Helt til jeg møtte Frank på 29 år og bobla mi sprakk.

Ondskap var et ord som ikke eksisterte i mitt vokabular, og naiv har jeg alltid vært, er det vel enda, selvom årene har gjort meg kynisk. Vi snakket lenge på nett, jeg var sikker på at dette måtte vre kjærligheten. Frank var meget sjarmerende når jeg endelig tok motet til meg og møtte han. Det lange, fettete håret, ølvommen og de skitne klærne spilte ingen rolle. Eller jeg så dem ikke, det kan jeg ikke si så mye om i dag. Han var kjempesøt, skulle vise meg verden, være snill mot meg, ta vare på meg.

Men helt sånn gikk det ikke. I stedet endte jeg opp en plass så langt vekk at jeg ikke hadde peiling på om jeg fremdeles befant meg i byen lenger, og så langt unna folk at å rope ikke ville hjelpe. Tårene mine den natta var det ingen som så, fordi jeg hadde erfaring med å skjule følelser og å sminke vekk sporene etter netter med grining fra før.

I dag, 4 år og 3 (mislykka) forsøk på voldtekt senere har jeg kommet over det. De aller færreste vet hva som skjedde den dagen, selv ikke mine aller beste venner fikk ta del i den hemmeligheten. Fordi jeg skammet meg. Og nå, så lenge etter har jeg ingen grunn til å fortelle noen om det. Bortsett fra nå, i en anonym blogg..

Jeg antar at moralen i historien her er; Ikke stol på folk over nett. Det er så alt for mange eksempel på det, ikke bli ett av dem.

Har du, eller kjenner du noen, som har blitt voldtatt?

~M

Fordi jeg lever..

Det er lenge siden sist nå. Lenge siden den varme, nervøse kriblingen i kroppen. Den evige ventingen på at han kanskje tar kontakt. Fordi jeg vil ikke i frykt for å bli avvist, eller for å virke masete. Han sa jo han skulle ringe. Han ville jo ha meg i natt. Kanskje det ikke var like stort for han som det var for meg, herregud, han er jo et år yngre enn meg. Som om det egentlig skulle bety noe - hvis vi skulle måle modenhet tror jeg kanskje han ville ha slått meg med mange poeng.

Men likefullt er det så utrolig lenge siden jeg hadde denne spennende følelsen. Om jeg har savnet den? Det vet jeg ikke. Kanskje kommer det av at vi ikke hadde sex selvom vi begge ønsket det mer enn noe annet. Vi bare sov sammen, jeg i armene hans. Han kysset meg på panna og sa god natt. Og våkna igjen et par timer etterpå og vekte meg med sultne fingre. Men jeg hadde fremdeles tightsen på.

Hvorfor utsetter vi oss alltid for denne usikkerheten ved å falle for et annet menneske? Snokinga på facebook for å se om noen andre har skrevet noe jeg ikke vil lese på wallen hans. Skulle tro jeg fremdeles var 14. Trodde vel jeg hadde vokst det i fra meg, men det ser ikke sånn ut, mon om det aldri kommer til å skje heller. Jeg er tross alt bare et menneske.

Men det er så lenge siden sist jeg møtte noen verdt å falle for. Jeg har blitt kynisk og redd. Komplekser gjør det vanskelig for meg å knytte meg til andre mennesker, fordi de kanskje forlater meg de også. Sannsynligheten for det er liten, men det kan skje. Men jeg blir alt for lett glad i folk alikevel. Jeg er en vandrende selvmotsigelse. Men er vi ikke alle det?

Kanskje jeg bare skal ta risken og sende han en melding alikevel? Selv om det bare er noen timer siden jeg dro i fra han. Og det var mitt valg alene - jeg kunne jo bli med på filmkveld med vennene hans. Kanskje jeg skal sende en melding og si at stalkeren fra helga ba meg ut på kaffe - slik at vi kan le av det sammen. Selvom han nok ikke ler - de holdt jo på å komme i slosskamp på grunn av meg. Slikt styrker jo selvtilliten, men jeg vil bare ha han.

Herregud så ødelagt jeg føler meg. Hvorfor utsetter vi oss for dette gang på gang? Har jeg savnet følelsen av usikkerhet? Har jeg savnet følelsen av å ikke ha kontroll, av å ikke vite hva jeg skal gjøre, av å være sjalu på noe som ikke eksisterer? Jeg vet ikke.. Men jeg vil sove i armene hans igjen, fordi det er så lenge siden jeg har hatt denne kriblende følelsen som kommer når man er i ferd med å falle for noen. Jeg vil utsette meg for den sviende smerten ved at han ikke ringer - det er sikkert en god grunn for det. Jeg vil fortsette å snoke på facebooken hans for å se om noen har skrevet noe jeg ikke vil lese, og jeg vil fortsette å seigpine meg selv. Det er en søt, rosa, sviende pine.. Men det hører med, og det er det som gjør oss til mennesker. Svake mennesker, men mennesker.

Kanskje han en gang forlater meg som pappa gjorde, kanskje jeg stenger han ute i frykt for å bli for glad i han, men det er vel en risk verdt å ta.. Fordi jeg liker tanken på å kunne sove i armene hans flere netter, jeg liker tanken på at han skal kysse meg god natt og våkne noen timer etterpå for å vekke meg med snikende hender. Jeg liker tanken på at han vil presantere meg for vennene sine, kanskje som kjæresten. Kanske jeg endelig kan slå meg litt til ro? Jeg vet ikke.. Det er ikke i noen menneskers makt å vite noe om fremtiden - det er ikke sunt på noen måte. Men det alene er litt spennende, det å ikke vite noe.

~M

Student for livet

Jeg føler meg så fantastisk dum. Det å komme rett fra videregående hvor alle forteller deg hva du skal gjøre, hva du skal lære, hvordan du skal oppføre deg og hva du skal tenke - og over til universitetet hvor de forventer at du skal finne ut absolutt alt selv. Jeg skjønner ikke når jeg har forelesninger, hvor jeg skal være, når jeg skal være der eller noe. Men til gjenjeld hadde vi to fantastiske fadderuker med gale faddere. Selvom vi fadderbarna i grunn sto for det meste av morroa.

En av de første kveldene våre hadde vi bar til bar-runde. Det er utrolig hva du slipper unna med som student, da mange av oss er under 20 - men alikevel slapp inn gratis på 20årsplasser. Desverre fikk jeg ikke vært med på selve bar-til-bar-runden, men jeg fikk blitt med på et par klubber etterpå. Jeg jobba til 10 den kvelden og kom til byen trett og sliten, men innstilt på å feste. Jeg styrta nedpå et par pils på tur dit, og troppa opp halvveis brisen der resten av folkene var, det vil si - de som fremdeles var edru nok til å stå på bena. Jeg endte opp med en av fadderene mine, men det er i grunn en annen historie.

I to uker var vi sammen ganske ofte, droppa forelesninger for å sitte i en park og drikke pils, dro ut på kveldstid, flørta med kjekke engelske bartendere, faddere, randoms og bare kosa oss riktig mye. Men nå begynner alvoret - og jeg skjønner ikke en dritt...

Men hvis dette er studentlivet skal jeg være student for alltid!

~M

Stalker fra en annen verden

Har du noen gang våknet opp med skjelvende hender ved siden av en person du egentlig ikke aner hvem er? Det er som oftest der marerittet begynner. Oh, shit, hva gjorde vi i går? At dere hadde sex er ganske åpenbart, men detaljene har sklidd vekk sammen med tequilarusen fra kvelden før.

Jeg er vanligvis ikke den som ligger mer gud og hver mann sånn helt uten videre, men fyllehistoriene er mange og de fleste ganske sære, og her kommer en historie om en het natt jeg hevder å ikke huske noe av, men blir hjemsøkt av den dag i dag.

Jeg var russ i år, og som så mange andre drakk jeg mer eller mindre hver dag i 17 dager. Det er ikke så godt for kroppen, nervene eller likevekten. Men når russetia endelig var ferdig bestemte jeg meg for like gjerne å fortsette. Så jeg havna hos ei venninne, og tequilaen gikk ned som vann, og en av hennes gale kompiser hadde kommet for å holde oss med selskap. Jeg var full nok til at jeg fant det for godt å ta et bad midt på natta sammen med mobilen jeg hadde glemt at lå i bhen. Så der sto jeg, våt, kald og dritings - uten mobil, uten verdighet og uten hemninger. Det endte med at jeg ble med han fyren hjem. Noe som jo i og for seg var greit, sexen var helt ok, ingenting å skryte av ettersom jeg ikke husker stort fra det.

Problemene kom da jeg våkna dagen etter. Jeg huska nesten ikke hva han het, hvor jeg var eller hvordan vi havna der. Iløpet av natta hadde jeg fått mensen, så hva annet kunne jeg gjøre enn å vekke stakkaren. "Eh.. Tom? Jeg blør.." "Åh, f.." Han henta papir som jeg kunne bruke som en provisorisk tampong, og kjørte meg i fylla ned til venninna mi hvor jeg henta tingene mine, der fikk jeg vite at jeg kvelden før hadde begynt å suge Tom i sofaen rett forran alle og en del andre dirty detaljer fra ting jeg hadde gjort, pluss at hu kunne opplyse meg om at Tom er 28 år, altså 9 år eldre enn meg. Etter å ha gjort slik et pussig inntrykk på han håpa jeg at jeg skulle slippe å møte fyren mer. Men den gang ei. Han begynte å følge etter meg, sende meg meldinger, ringe meg. Uansett hvor mye jeg avviste han så fulgte han etter. Selv på 18årsplasser på byen dukka han opp for å stalke meg, kalte meg stygge ting og ble sjalu på kompisene mine fordi jeg snakka med dem heller enn å ha all min oppmerksomhet retta mot han. Da han etter noen måneder ikke kom videre med det slutta han heldigvis å sende meg meldinger. Men nå har han gått over til å plage ei anna venninne av meg, som er et år yngre..

Det er i grunn ikke et poeng i denne historien, og jeg husker ikke hva jeg ville frem til, men hva ville du ha gjort i vårt tilfelle?
Har du noen gang blitt forfulgt av en one night stand?

~M

Endelig skal det blogges

Lagde en blogg i går, imdreaming.blogg.no, men presterte ganske fint å registrere den på feil mail slik at jeg ikke får logga inn igjen.. Men jeg kan jo starte på nytt enda en gang jeg da.

Jeg blogget i nesten et år før jeg innså at det ikke lenger var morsomt. Delvis fordi vennene mine og diverse familiemedlemmer leste alt jeg skrev, noe som førte til at jeg ikke kunne skrive alt det jeg ville. Så etter en meget lang pause er jeg nå tilbake med en ny blogg, en ny start, og nye ville historier. Denne gangen legger jeg ikke skjul på noe - nå skal det fortelles.

Designet har jeg forresten laget selv hvis noen skulle lure.



~M

Velkommen til min blogg!

Dette er den første posten på min nye blogg ;)

Les mer i arkivet » Januar 2011 » Oktober 2010 » September 2010
hits