Hvorfor fr barn barn?

For det frste;
Blogg vs. blogg hos marthineelise er i gang, og jeg er med.. Kunne du tenke deg stemme ?

Og s;
Jeg har nettop lrt endel om design, f.eks hvordan man lager meny under headeren. Trenger du hjelp, s skrik ut - s kan jeg guide deg videre til noen som har lagt det ut. Lagde et helt design hos Sizemafia i natt, s jeg benytter sjansen til reklamere litt for dem ogs. Det er et tekstbasert mafiaspill, og et kjempefint tidsfordriv. G innp linken og les litt om du fler interessen.


Men s kommer det jeg i hovedsak skulle skrive om. Var s smtt inne p det i et tidligere innlegg, dette med bli gravid i tidlig alder. Ei venninne av meg satt for seg selv og stussa p hvordan det skulle bli med barnehage- og skoleplasser om noen r, ettersom det er s utrolig mange p vr alder som skal ha unge/har ftt unge n..

Jeg personlig kan ikke forst hvordan 14 - 18 r gamle jenter velger "kaste bort" ungdomstia si p med vilje f barn n. Tenk da, om noen r, nr du innser at du brukte hele tenringslivet p skifte bleier og trke snrr. Nr du plutselig innser at du ikke har vrt ute p byen og festa med god samvittighet i det heletatt, nr du innser at du har mista de aller fleste single vennene dine fordi du uansett ikke hadde tid til finne p noe fordi ungen tok opp all tid. Og nr du innser at det eneste du prater med vennene dine om er bleieskift og at ungen sover drlig om natta.

Jeg skriver dette ene og alene for provosere, s kom igjen, hva mener du?

La oss bare hpe at jeg ikke er gravid

For frste gang p veldig lenge er jeg meget lykkelig over de f drpene med blod som dukket opp i lpet av forelesningen. Siden starten av januar har bde jeg og kjresten vrt smredde fordi jeg sluttet med p-pillene i slutten av desember. Drlig valgt tidspunkt, kan man si. Men hva skal ei jente gjre nr hu har ftt alt som heter leger og sykehus s langt opp i halsen at hun ikke engang takler g ned i resepsjonen p legekontoret for skaffe en ny resept.

S vi har prvd med kondomer, men de aller fleste er vel p denne tiden klar over det faktum at de aldri er 100% sikre, spesielt ikke nr det er snakk om to utlmodige ungdommer. Jeg mtte ha i meg en angrepille her om dagen, men jeg leste senere p pakningsvedlegget at det ikke ndvendigvis virker nr man har den sykdommen jeg har. Hvorfor er jeg ikke sikker p, men det kan ha noe gjre med at kroppen min ikke tar opp alle de nringsstoffene den skal, og det inkluderer de stoffene den IKKE skal. Men det ser ut til at det har virket. Jeg hper det, han hper det. S gjenstr det bare se om det kommer mer enn et par drper i lpet av natten.

Wish me luck! Jeg er absolutt ikke i stand til ta meg av en unge n. Jeg kan heller ikke bli gravid p grunn av diverse operasjonssr som enda ikke er helt ferdig-grodd. Og jeg har lite lyst til ta abort.. Jeg greier enda ikke bestemme meg for hvorvidt jeg er for eller i mot det. For barnets skyld hper jeg at jeg ikke er gravid.

Hva synes du om abort og graviditet blant ungdom?
~M

Vil du ha fler lesere?

Du finner denne litt over alt, i teorien gir det deg bare fler hits p statistikken, men jeg tar meg faktisk tiden til lagre linken til de bloggene jeg senere vil lese! Det synes jeg du ogs burde.

Registrer deg her, det er fort og enkelt, og du finner mange nye blogger.

Eller her, denne fungerer p samme mte




Er du flink til kommunisere?

Kommunikasjon er viktig for at samfunnet skal fungere. Dersom vi ikke snakket sammen ville vi alle bare trkke rundt p samme plass og raute uten ml og mening, og alt ville ha stagnert en plass i steinalderen. Hadde det ikke vrt for vr fremragende intelligens og evne til jobbe sammen og forst hadde vi fremdeles skaffet mat ved kaste stein, og forplantet oss ved klubbe naboen i hodet for s dra hennen inn i en busk. Om vi da ikke hadde vrt utryddet p et vis. Vi s jo hvor godt det gikk for dinosaurene. Men hva er det som gjr at hver nye generasjon m ha noe som gjr at den forrige generasjonen virker gammeldags? Hvorfor er ikke ?peace and love,? like kult i dag som det var for noen tir siden? Og hvem fant ut at engelsk slang er bra?

Besteforeldre, foreldre, lrere, voksne. Nr det kommer til sprk faller de alle gjennom i samme kategori; lettere tilbakestende. Ungdom irriterer seg over de voksnes gjerne umoderne sprk, men gremmes like fullt over at de prver henge med i dagens avanserte tungetale. For kunne forst en ungdom i dag m du helst kunne noen ord fra all verdens sprk. I det minste de viktigste ordene, som p det opprinnelige sprket i grunn ikke gir s mye mening i en normal setning, men som har blitt kidnappet og brukt i hytt og vr i et annet land. Snn er det i alle fall i Norge. S p trass av at engelske ungdom neppe raver rundt i gatene og skriker ?hugleik p staur,? henger norske ungdom rundt og ?chiller? i gatene. Men ikke bare utenlandske ord blir misbrukt og feiltolket, en hver ungdomsklikk har sine egne koder og uttrykk lik som for eksempel ting man ikke skal snakke hyt om. Som nr vi sitter barnevakt for naboen nr vi er p fest og plutselig ryker mormor nr foreldrene er i nrheten.

S hva har ftt oss dit vi er i dag? Eller kanskje enda viktigere; hvor er vi egentlig i dag? Fra lpe gryntende rundt som villmenn med lange barter og hjelmer med store horn og over til singlet, sleik, uskarpe briller og iPhone i dag. Helt frem til n har folk i alle generasjoner og alle r vrt med p skape en generasjonsklft ? ikke bare i sprket, men i mye annet. Og ingen ser noen grunn til egentlig slutte med det riktig enda. Unge vil ikke vre som foreldrene, men p et vis s ender de opp som det allikevel. Mange voksne vil vre som ungdommene, men p et vis s har de ikke en sjanse. S hvor er vi n p vei? Og hva er det vi prver oppn?

S, fr du sagt det du vil si, eller gr du rundt grten? Finner du de rette ordene eller blir det meste kluss nr du snakker?

~M

Gir bort headere

Du leste rett.. Disse skal vekk;




Klikk her for strre bilde:




Skrik ut om du vil ha en av dem. De frste tre som vil ha fr. Flger kanskje med et design i samme slengen.

Jeg prvde ta selvmord - forts.

Jeg utelot en del i det forrige innlegget av den enkle grunn at folk ikke orker lese mange sider p en gang. Men jeg tenkte fortelle litt mer. I fire r har jeg slitt med slike tanker, i fire r har jeg hadd vondt inne i meg selv av forskjellige grunner, og i fire r har jeg ikke maktet snakke om det. Enkelt fordi jeg ikke lenger finner de rette ordene for riktig kunne beskrive hva jeg egentlig tenker. Det er det jeg hper f til med denne bloggen. Bit for bit vil jeg skrive ned ting etterhvert som jeg finner ordene, og nr jeg har fortalt det meste vil jeg kanskje kunne pne meg for de som er rundt meg. Om de n nsker lytte.

Noen nevnte at jeg burde ske profesjonell hjelp. Jeg gjorde det, nr det hele hadde samla seg inne i meg som en stor ball i begynnelsen spurte jeg rdgiveren p skolen om hjelp. Etter mange desperate besk hos han med negativt utslag sukket han og sendte meg til noe som heter ungdomstjenesten. Der mtte jeg ei dame som dyrt og hellig lovte f meg gjennom det. Jeg var hos henne en gang, og det eneste hun greide gripe fatt i av det lille jeg rakk fortelle var at jeg og min mor kranglet litt. Men fortell meg da, hvilken tenring med foreldre krangler ikke litt i blandt? Damen kom hjem til oss for ordne opp i de meningslse problemene, men endte opp med bli venn med min mor. Etter det har jeg ikke sett noe poeng i prve oppske hjelp.

Den gangen jeg tok overdosen fikk jeg snakke noen ord med en psykolog p sykehuset. Men kjemien stemte ikke, psykologen var s totalt uinteressert at hun stilte meg sprsml ut i fra et skjema og la ikke en gang merke til at jeg svarte p samme sprsml fem ganger. Jeg nsket fortelle, mens det enda var ferskt. Men hun hrte ikke. Etterp ble jeg lovet at jeg skulle f komme noen timer til henne, men nr dagen kom flte jeg bare en enorm motvilje mot snakke med henne, s jeg ringte og sa i fra. Hun sa s at hun skulle skaffe meg annen hjelp, to mneder gikk fr jeg fikk en telefon fra en eller annen organisasjon som skulle rette opp i tankesurret mitt. Men da hadde jeg ftt alt langt opp i halsen og takket nei. Ingen sa noe p det. Hvilket i og for seg sier nok - jeg hadde nettop tatt en overdose, og ingen tok seg bryet med snakke med meg nr jeg trengte det. Hvorfor skulle jeg da rippe opp i srene nr alt hadde lagt seg som en dulg smerte p sjelen min igjen. Det jeg trengte var hjelp nr det var oppe i overflaten.

Som sagt kommer jeg til vre s pen som mulig i denne bloggen, og jeg takker for alle hyggelige kommentarer og rd! (men jeg skal prve ikke gjre det ene og alene til en skalt emo-blogg..) Da ogs de som kom inn i det frste innlegget.

~M

Nytt design..

Leker meg litt med photoshop.. Kanske jeg skal bytte litt p. Hva synes du om dem?
PS: det der mye bedre ut i stor versjon.






N har jeg forresten registrert meg p Bloggurat.

Ingen tok noen notis av at jeg prvde ta selvmord..

Jeg er ikke den som skriker opp og ber om hjelp. Jeg prvde det for mange r siden, men heller ikke da ble det tatt serist nok. Det var kanskje ikke det da, mine spede forsk p at folk skulle bli oppmerksomme p at jeg led. Men det er en del av det vokse opp. lide. Det tok over et r og utallige grtkvalte netter fr noen s det. Jeg fikk bare beskjed om slutte tulle.

Jeg trker kjapt en tre for at ingen skal se hvor sret jeg i sannhet ble og hvor vondt det i sannhet gjorde. Den ene bestevenninna mi mente at jeg ikke var verdt noe. Jeg tror ikke hun la merke til at hun faktisk sa det, men like fullt gjorde hun. Jeg reiste meg og banet meg gjennom folkemengden, hun hadde nok med gutteproblemer - en hun mtte frst i kveld. Jeg prvde komme ned trappa uten bli voldtatt igjen. Hadde et ublidt mte med gulvet, og noen lo rtt av at det lille hjelpende puffet holdt p knekke nakken min.


Jeg er ikke den som utdyper smerten min til dem som ikke vil hre p. Og ettersom jeg heller ikke finner noen som vil hre p s lar jeg vre utdype det. Jeg har prvd, tro meg, jeg har prvd. Fortelle litt innimellom, men vennene mine sier bare "stakkars" og prater det vekk fordi de ikke vet hva de skal si. En stum beskjed om at jeg m slutte tulle.

Jeg prvde ringe en av mine beste venninner. Jeg satt ute i kulda og prvde f frostryken til skjule at trene mine s ut til fryse fast nesten fr de forlot yekroken. Jeg var ikke der hun mente at jeg burde vre, selvom vi lenge hadde avtalt at bursdagen min skulle feires der jeg var. Men jeg fikk kjeft ogs der.

Jeg fremstr som et mislykket forsk p et menneske, men ingen rundt meg legger merke til det. Det sier litt om hvor uoppmerksomme folk er - eller hvor god skuespiller jeg i sannhet m vre. Jeg lider av store psykiske problemer. Jeg sover ikke, spiser ikke, lever ikke. Jeg vet ikke lenger hvem jeg er - eller om jeg overhodet er noen. Og nr jeg ler, grter jeg p innsiden.

Han kom bort til meg til slutt. Hardhendt og slem som vanlig. Prvde tvinge meg til bli med han hjem, men jeg ville ikke - jeg prvde feire, jeg prvde drikke p meg glemsel. Selv om en del av meg skrek etter bli med, bare for et kort yeblikk f fle meg litt elsket. Selvom han bare bruker meg. Det har han inrmt ved fler anledninger. S han dro. Jeg holdt p kollapse igjen, lik som for et par dager siden. Panikkanfall. Det bermte begeret rant over og velta for lenge siden, n renner alt og danner en svr dam rundt, oversvmmelse.


Selv ikke nr jeg tok en overdose legger noen merke til at jeg har det vondt. Den ene jeg fortalte det til ble sint fordi jeg ikke sa ting p rett mte. Jeg er s mislykket at jeg ikke en gang greier ta mitt eget liv. Men ingen bryr seg nok til underske hvor jeg egentlig ble av de tre dagene jeg l p sykehuset. Jeg vil ikke leve mer. Men det er vel bare tull det ogs..


Jeg forsnakket meg, legen spurte hvorfor jeg ikke gjennomfrte det. Jeg sa det skyldtes at jeg tenkte p mamma. I sannhet skulle jeg bare si god natt, men jeg gikk overende allerede da. "Men neste gang mislykkes jeg ikke," jeg smilte og prvde snakke meg bort. Merket selv hvor falskt gliset og den tomme praten virket. Men jeg var alene om det.

Ingen legger vel merke til at jeg forsvinner, like lite som at noen la merke til at jeg satt for meg selv og grt nesten hele kvelden. Lik som alle andre kvelder. Jeg tuller ikke, nr skal noen forst det? Jeg er jo ikke verdt noe, s hvorfor prve.

~M

En uklar verden av skygger..

I over et halvt r har jeg sovet p stuen med en film surrende i bakgrunnen, helt til vi flyttet. Jeg greide ikke sove p rommet mitt, det var for folksomt p en ensom mte. Stillheten uten menneskeskapt lyd fremmer stemmene i hodet mitt p en meget ubehagelig mte. De sier strengt tatt ingen ting, det er mer som om noen tar opp alt jeg tenker ilpet av en hel dag og spiller av alt p en gang nr det endelig blir stille. Og jo mer jeg blir tvunget til lytte til det, jo hyere blir volumet, og mer innpslitent blir det.


Jeg har alltid vrt velsignet eller forbannet, alt ettersom hvordan man ser det, med en eksepsjonelt livlig fantasi. Og allerede tidlig i barnerene hadde jeg opplevelser som jeg i dag ikke en gang vet om var svrt drmaktig men virkelige, eller veldig virkeligsnre drmmer. Det er vel noe jeg aldri kommer til f svar p heller. Men den livlige fantasien har frt til at jeg selv i dag ser ting det i dagens "normale" samfunn ikke skulle vre mulig se. Silhuetter uten annet fyll enn uklare farger, skygger uten en eier, lys som former seg etter personene de svmmer rundt. Jeg har mange ganger lurt p om det kan vre noe galt med meg, men p et vis s liker jeg det - man kan jo si at jeg er spesiell, eller en smule gal..

Jeg har kommet frem til at jeg m vre svigermors drm, p en lettere absurd mte. En gang mtte jeg en fyr ganske tilfeldig hjemme hos ei venninne. Ilpet av kvelden la jeg merke til at det satt en dame sammen med han i sofaen, siden samtalen alikevel hadde tatt en paranormal vending beskrev jeg damen, og de bildene jeg fikk opp av henne. Hvordan det s ut i kjkkenet hennes, hva hun likte, katta, klrne, hvordan hun dde, hvordan det s ut utenfor huset. Alt stemte med bestemoren hans. Senere har jeg mtt mange fler besteforeldre. Hvorfor det bare er dem aner jeg ikke, men slik er det.

Like fr vi flyttet n hadde jeg en rystende opplevelse. Midt p natten ble jeg oppmerksom p at det sto tre menn p kjkkenet. Helt tydelig ser jeg det aldri, men det var klart at alt ikke var som det skulle. Jeg listet meg forbi med god margin, adrenalinet strmmet gjennom kroppen min og gjorde at alt jeg prvde si bare ble et eneste stort virrvarr. Men jeg klarte stotre frem til min mor at jeg trodde jeg hadde behov for psykolog, jeg var i ferd med bli gal - det sto tre menn i kjkkenet vrt. Noen dager senere kom hun frem til den konklusjonen at det kunne vre en viss sannhet i det jeg sa. S vi lot det ligge, vi skulle alikevel flytte.

I den nye leiligheten fr jeg heller ikke vre alene. Det er alltid noe. Selv p sykehuset fikk jeg ufrivillig besk nr jeg skulle sove. Det eneste jeg ikke greier finne ut er om dette bare er produkt av min fantasi, eller om det jeg ser og hrer faktisk er der.

Hodet mitt svmmer over av tanker og drmmer som nok aldri kommer til bli en realitet slik det ser ut i dag. Men jeg har tatt feil fr, jeg trodde jo heller ikke at jeg noen gang kom til studere, og her sitter jeg, med studiene langt opp etter rene, og har ikke sjans til f med meg noe av det. Jeg flyter opp ned over en jevn strm av problemer, med hodet senket ned i gjrma slik at jeg holder p drukne og knekker nesten ryggraden i forsk p komme opp. Men kroppen er handlingslammet og nekter samarbeide, s det blir med forsket, oksygenmangel og kink i nakken.

Er det noe galt med meg eller anser du dette som normalt?
~M


La oss igjen bygge babels Trn

Historien om babels trn forteller om en verden der alle snakket samme sprk, og at de gjennom holde sammen bestemte seg for bygge et trn for n opp til himmelen. Men at mennesket skal tenke og styre selv er ikke aktuelt, s Gud fikk trnet til rase sammen og spredte menneskene i alle retninger og gav dem forskjellige sprk slik at de ikke p noen mte skulle forst hverandre. Slik er det ogs i dag, bortsett fra at ingen har noen sinne ndd s hyt som til himmelen, og det er menneskene selv som fr trnene til rase sammen i kraft av kaprede fly og bomber, Gud trenger bare se p at vi delegger oss selv ved ikke forst hverandre. Eller kanskje problemet heller ligger i det at ingen egentlig nsker forst. Historien om babels trn er for mange ganske ukjent, jeg hrte selv om den for frste gang p barneskolen, aldri siden. S jeg tar meg selv ofte i undre p om hvis vi hadde studert historien litt mer grundig i et senere stadium av livet, nemlig p det tidspunkt hvor vi er midt inne i det utvikle vr egen personlighet og vr egen mte tenke p; ville vi da ha lrt noe?

De aller fleste drmmer tidlig om en fredlig verden hvor alle kan vre venner, mange glemmer den barnslige drmmen nr de mter for mye motgang og tar til seg for mye av de voksnes kynisisme. Mens et ftall vandrer rundt i sin egen lille drmmeverden og prver frelse vre dmte sjeler fra et innbildt helvete. Titt og ofte kommer en gruppe mennesker p dren min for fortelle at "Jesus elsker meg, Jesus elsker oss alle," men hvorfor skulle en som levde for over 2000 r siden elske meg i dag, og hvem er han egentlig? Og jeg har lrt at ved svare at jeg tilhrer en annen religion snur de fort med et fordmmende uttrykk i ynene og et falskt smil p leppene. "Hun er allerede fortapt," men jeg anser ikke meg selv som fortapt - vi tenker bare litt annerledes.

Tidlig p 1800-tallet vandret en annen frelser rundt i Norge for redde sprket vrt. Han het Ivar Aasen og mente at folk p den tiden burde trekke seg lenger vekk fra resten av verden ved lage sitt eget skriftsprk ut i fra hvordan folk i landet snakket, fr de tok til seg for mye av det danske sprket og begynte kalle melk noe helt annet enn melk eller mjlk. Norge er jo et eget land, s hvorfor skulle vi ta oss bryet med forst alle andre? P samme mte som de utlenninger som i dag kommer hit uten kunne et kvekk av sprket vrt, og vi forventer at de etter kort tid skal lre det feilfritt fordi vi ikke kan kommunisere ellers, og fordi det er ren hflighet i det miste lre noe om kulturen til landet du reiser til. Men nr nordmenn reiser til et annet land er det ikke lenger s viktig det med folkeskikk og kommunikasjon. Vi trenger jo ikke ndvendigvis snakke med de som bor der fra fr, vi er jo ikke ute etter nye bekjentskaper, vi er jo bare p ferie.

Meisen sier i sin artikkel at vi burde la det norske sprket f d ut. Selv tenker jeg at vi ikke m delegge Ivar Aasens iherdige forsk p gjre oss norske bare m hives ut av vinduet. Det vil uansett ta like lang tid bli kvitt et sprk som det tar f innfrt et. Det er en del av vr norske identitet ha et sprk som for mange er ekstremt vanskelig lre med dets innviklede grammatiske koder og mange nyanser, og det er en del av det som gjr oss helt og holdent nordmenn. Men kanskje er det med vre n nasjon, tt folk, t land helt ute? Kanskje er det p tide at vi lager sprekker i Guds plan om spre oss for alle vinder og ta i fra oss muligheten til forst hverandre? Etter hvert som verden blir mer og mer globalisert sklir grensene som skiller sprkene mer bort, og de fleste land tar til seg ord fra forskjellige sprk. Ord som kanskje beskriver bedre det man vil frem til enn hva de ordene som betyr det samme p ens eget sprk ville ha sagt. Og dermed er man plutselig ett steg nermere det forst et sprk man i utgangspunktet ikke kan. Og ett steg nermere forene verden slik det var fr babels trn raste.

S hva er det som gjr at s undvendig mange for enhver pris ikke vil lre seg fler sprk? Kan det ha noe gjre med at vi aldri fikk lrt noe av historien om babels trn og de problemene og forvirringene det plutselig skapte da ingen lenger snakket det samme sprket? P skolen i dag lrer vi om andre verdenskrig og de ting folk tidligere har gjort slik at vi p en eller annen mte skal unng gjenta feilene i historien. Og selv om babels trn ikke ndvendigvis er en sann historie s er det en moral i det hele, og man kan lre av det p en eller annen mte, lik som i de aller fleste historier som blir fortalt. Det heter seg at man skal tidlig krkes, og hvilken bedre mte gjre det p enn allerede p barneskolen flge barna opp med den historien de ndvendigvis m kunne for forst noe om "krig og fred og snn," og for at fler skal forst hvor viktig det er kunne kommunisere med andre enn seg selv.

Kanskje er det den neste generasjonen, eller den neste generasjonens barnebarn, som kommer til forene verden og p ny forske n opp til himmelen ved hjelp av kommunikasjon og samarbeid. Det vre den generasjonen som blir fdt midt i globaliseringens tid hvor internett hersker over bker, og Gud blir satt til side til fordel for dataspill og generelt meningsls krig, samt religionskriger som bare halvparten forstr meningen med. Det blir sagt at menneskene i dag bare bruker omlag 20% av hjernekapasiteten vr. Kanskje vil verden om noen r lre seg forst mer ved hjelp av historien og evnen til se det store bildet. Kunnskap er makt, makt er rikdom, og rikdom kan gi kunnskap. La oss igjen bygge babels trn og n himmelen.

Typen min kommer rett fra Jurassic Park

Jeg har visse problemer med sovne om nettene, ligger som oftest vken og glaner ut i lufta. Derfor har jeg ftt for vane sitte p pcen helt til jeg er s sliten at jeg sovner med en gang jeg legger hodet p puta. Men det er en annen historie, for nr jeg har kjresten p besk s sier det seg jo selv at jeg aller helst vil ligge i armkroken hans hele natta.

Men i natt fikk jeg ikke sove, han l p ryggen og pusta som en blsebelg i ret mitt, s jeg bestemte meg for motbevise eksen min's teori om at gutter ikke kan f boner om natta. Forsiktig snek jeg handa mi ned til skrittet hans, mens jeg lyttet p snorkinga for sikre meg at han fortsatt sov. S begynte jeg bearbeidinga.. Det i seg selv gikk relativt drlig, jeg fikk ingen respons, men jeg velger skylde det p at jeg hvert femte sekund mtte stoppe for fnise litt.

Frst begynte han henge seg opp, et yeblikk lurte jeg p om han i det heletatt fikk puste - med ett fikk han start igjen, og hrtes mer eller mindre ut som et romskip med motorstopp, snn som jeg ser for meg at det ville ha hrtes ut i allefall. S gikk han over til rusten lvedr fr han ble stille. Jeg l ei lita stund og lytta, han sov penbart, ettersom munnen var pen og pusten gikk tungt. S trekker han pusten i et gleskrik. Det ble bare vrre og vrre, helt til jeg mtte se etter om jeg hadde ftt en dinosaur i senga. Jeg knakk sammen i stille latter og mtte snu meg vekk for at han ikke skulle vkne av den hysteriske fnisinga mi. Det holdt p helt til at han rrte p seg igjen og trakk av meg dyna i svne. Etter det var det ikke noe gy, bare kaldt.

S jeg la meg bedre til rette, klatra nesten opp han for i det heletatt f litt varme, han gryntet og la den ene armen slapt rundt meg et yeblikk fr han igjen falt i dyp svn med jurassic park-lyder.

Selv har jeg p et eller annet tidspunkt blitt sammenlignet med et lokomotiv, s i bunn ig grunn skal jeg ikke si s mye. Snorker du nr du sover?

~M

Jeg digger, digger, digger..

.. at jeg str i kursiv..

Nei, men helt serist; Sjekk ut gutta her! De er fantastisk geniale.



I'm just sayin'.

Odd og vegard.blogg.no


Jeg har forresten presentert bloggen min p Bloggurat.

Skal jeg slette bloggen?

Hver gang jeg ser noen bloggshoute med en slik overskrift er det noe inni meg som klikker et yeblikk. Det er den verste overskriften jeg ser. Skriv om hvor mye du hater utlenninger, skriv om dyremishandling, skriv om hvafaen du vil, men kom med noe saklig det gr an diskutere p, eller i det minste kommentere saklig p. Legg ut outfiten din, la folk spamme bloggen din med "fin outfit," hvis det gir deg noe, jeg gir faen.

Men spr du meg om du burde slette bloggen din svarer jeg jo selvflgelig ja! Hvorfor skal jeg si "nei, du har en kjempefin blogg," til noen jeg aldri har sett fr? Hvis du vil vite om noen leser bloggen din burde du jo ikke legge innlegget en plass hvor gud og hvermann kan se det, da legger du det slik at de som faktisk leser det du skriver til vanlig kan finne det, da frst vil du f noe som kanskje ligner p et troverdig svar.

Du vil slette bloggen fordi du mener du ikke har nok lesertall, og at folk ikke ser ut til bry seg stort om det du skriver. Vel, da har jeg et sprsml; Gjr du noe for det? Skriver du innlegg som interesserer deg, og som kanskje har en mulighet til fenge andre? Er du aktiv hos andre med andre ting enn "hei, fin blogg, kommenter p min?" isfall ville sprsmlet nok ha vrt ganske overfldig.

Hvis sprsmlet om slutte skrivekommer av at du er lei av blogge s for all del slutt. Ingen vil vel lese noe fra noen som fler de M skrive, men egentlig ikke liker det. Ingen liker halvhjertede innlegg om hva du spiste til middag bare fordi du dag ut og dag inn ikke greier finne noe snakke om som engang engasjerer deg selv. S ja, slett bloggen din! Ikke plag meg med det.

Og en ting til; hvis du faktisk vurderer slette bloggen din fordi ingen leser den s blogger du av feil grunn. Hvis du ikke lenger skriver fordi du liker det og synes det er morsomt, men gjr det ene og alene for oppmerksomheten du penbart ikke fr s er det ikke noe poeng i blogge. S ja, hvis du faktisk skriver et innlegg p grunnlag av hvor lite kommentarer du egentlig fr s slett bloggen din. Takk for meg.

-
Og ja,en ting til; hvis noen er dumme nok til faktisk kommentere dette med reklame for sin egen blogg p en eller annen mte (noe som ogs innebrer kommentarer somviser at du ikke harbrydd deg med lese innlegget)s sier jeg en ting til dem ogs; SLETT BLOGGEN DIN, din ambe.

~M

Vil du ha ny header?

Jeg lagde ganske mange headere og design sist gang jeg blogget. N har jeg lrt fantastisk mye mer i photoshop, og har lrt endel nye teknikker. S dersom du nsker en header, litt annerledes enn det alle andre har, skrik ut!


Gi meg noen bilder, eventuelle fargensker, osv, s skal jeg se hva jeg fr til.
EDIT: Last opp bildene p lastopp.no og send dem til meg, i innboks eller hva som helst.

Det eneste jeg krever tilbake er et blogginnlegg hvor du viser headeren og linker til bloggen min. Ganske enkelt.



~M

Nr hukommelsen svikter

Jeg husker bedre hva jeg gjorde som barn enn hva jeg gjorde i gr. Slik har det vrt snn omtrent s lenge jeg kan komme p ? noe som i og for seg ikke er spesielt lenge, med tanke p at jeg en gang i blant glemmer hva jeg snakker om midt i en setning. Eller glemmer hvor jeg har gjort av nklene samtidig som jeg kjrer. Glemmer hvor penna er mens jeg skriver. Ber personen i andre enden vente mens jeg leter etter telefonen.

Mon om det ligger i familien, det med glemme alt mulig. Ikke ndvendigvis p mor sin side, hun har alt i sirlig orden, og husker gjerne mer enn nok for oss begge. Men fra den andre delen som kreves for lage et barn. Min far (som nok forresten kommer til dukke opp en del her inne.) Han husker ringe et par ganger i ret, som f.eks ved en og annen bursdag, jul og nyttrsaften. Han sier at han kommer hjem i mars, men innen april er ferdig og vi med stormskritt lper gjennom mai har vi enda ikke hrt noe fra han, og han har mest sannsynlig glemt det. Han kommer alltid for sent til avtaler, som om han forventer at hele verden skal stoppe opp og vente p at han skal orke st opp ? men det kan jo skyldes latskap mer enn drlig hukommelse. Eller som den gangen han ?glemte? en 11rig datter som satt hjemme og ventet p at han skulle komme hjem og se skrekkfilm med henne, fordi hun ikke turte se den alene. Enden p visa var at hun hadde mareritt i mange uker. Merkelig nok om det vre forlatt heller enn spkelser.

Foreldrene mine begynner bli gamle, og med det kommer glemsel, blant annet. Det skremmer meg, og p et vis nsker jeg at alt bare kunne stagnere her, og aldri forandre seg. Men det er vel mye forlangt. Men det var vel ikke det jeg skrev om? Hukommelse! Ja..

Jeg har glemt hvor jeg ville med dette..

Husker du drlig?
~M

Driver forresten litt p med photoshop igjen. Prver kombinere mine nye ferdigheter med de gamle og f til noe som kan ligne p headere. Skrik ut som du vil ha en..





Det e'kke deg, det er meg!

Jeg fikk sprsml om jeg kunne skrive et innlegg om jenters orgasme, (eller mer som mangel p det,) og ettersom det er et ganske kjent faktum som i grunn ikke blir snakket s veldig hyt om gjr jeg det.

Mange jenter er ikke i stand til f vaginal orgasme, dvs. at de ikke fr orgasme under sex. Dette er helt normalt og gjelder godt over halvparten av hunnkjnn. Men allikevel gjr det mange gutter redde, frustrerte og lei seg fordi de tror at de ikke er i stand til prestere bra nok.

Jeg er en av de jentene, og er bare i stand til f orgasme dersom klitoris blir stimulert. Gjerne mens jeg har sex. Jeg har funnet et relativt penbart triks som fungerer ganske bra for meg ? men det krevde mye tid fr jeg turte, og jeg mtte vre veldig trygg p meg selv og partneren fr jeg i det hele tatt kunne gjre det. Nr han ligger opp kan du selv bruke hendene p klitorisen samtidig. Eventuelt om du rir kan du eller han gjre det. En annen ting jeg pleier gjre er at nr jeg sitter opp bruker jeg, det som jeg tror p jenter, kalles skambenet hans til stimulere meg selv samtidig som det stimulerer han. Legg ogs merke til at jo mer du viser at du nyter det, jo bedre er det for han.

N har ikke jeg noen somhelst planer om forelese for noen, jeg er ikke spesielt erfaren med den delen selv. Det er frst n jeg har turt slippe meg ls. Jeg ble skremt av en av mine tidligere partnere, som reagerte p at jeg kom. Ingen negativ reaksjon, riktig nok, men han reagerte, og det var nok for min 15 r gamle hjerne til skvette til og aldri mer la meg f det til. Jeg kommer helt opp, men aldri over kanten, om det gir mening.

Det viktigste, tror jeg, er vre pen om det. Mange gutter tar det som en utfordring og blir mer oppsatt p f det til. Og dersom det s ikke skulle g, s la han forst at du nyter det uansett! Og uansett hva du gjr, ikke fake orgasmen, gitt at du gr lei, prv heller sette alle midler inn p f han til komme.

Hva tenker du om saken? Skriv et lite innlegg eller en kommentar og send det til meg, s kan jeg lage et oppflger-innlegg om det.


~M

Vil han ikke ha sex med meg?

Alltid er det jeg som m ta initiativ til sex. Hendene mine kjenner forsiktig utenp boxeren, og han er hard som en trestokk. Men allikevel gjr han ingenting for komme ned i trusa mi, p tross av at jeg renner over av kthet. Han leker med meg, tar meg p de mest flsomme stedene han vet, kysser meg vtt, holder meg hardt og puster tungt. Men han kommer ikke en gang i nrheten av ?mitt helligste.? S det ender alltid med at det er jeg som m f ting i gang.

I natt bestemte jeg meg for la han ta kontrollen. Det er morsomt dominere litt, men jeg er en av dem som aller helst vil bli dominert. S jeg svarte bare p hans forsiktige kjrtegn, og lot han styre lpet selv ? det var tross alt han som skulle opp tidlig, ikke jeg. Til slutt mistet jeg tlmodigheten og manipulerte han litt diskr slik at han havnet der jeg ville ha han. Og frst da fikk han fart p seg og begynte kle av oss begge de f, undvendige plaggene vi enda hadde p.

Men det er akkurat det som plager meg litt. Jeg fler meg alt for fremp nr jeg er den eneste som prver f noe til skje. Han kan godt ligge med en ple i skrittet og ikke gjre noe, mens jeg vkner midt p natta og vurderer voldta han, jeg teller ned timene til han skal st opp og jeg kan f meg en kjappis fr han stikker p jobb.

En gang spurte jeg litt forsiktig hvorfor det alltid var jeg som tok initiativet. ?Det er vel du som er mest kt da?? svarte han med et smil. Men jeg vet ikke hva jeg skal gjre. Jeg kan ikke for at jeg er varmblodig og liker sex. Det er noe helt spesielt med han, fordi han er den frste som faktisk tar seg bryet med prve f meg med, og ettersom jeg er en av de mange jentene som ikke kan f en vaginal orgasme s er det ganske vanskelig. Etter hver gang legger han seg ned, kysser meg og smiler ?du m vre en engel!? S jeg tror ikke at han ikke liker det..

Men hva skal jeg gjre for f han til ta mer initiativ? Hva skal jeg gjre for f han til forst at det gjr ikke meg noe om han ikke er en m elsker hver gang, at innimellom er det greit med en kjapp en hvor han er den eneste som kommer. Jeg liker gjre han glad!


~M

Drmmen om lykke





Jeg er med ett lys vken og meget klar over at jeg ikke er alene i senga. Pusten hans er tung og jevn, som et klart tegn p at han sover. Jeg sniker meg inntil ryggen hans, krummer knrne mine, som passer perfekt inn i knehasene hans, som om de ble laget sammen med hans og senere skilt. Jeg lar hendene mine gli rundt han og holder dem p brystkassen, mens jeg stille snuser inn lukten fra hret som kiler meg i nesen. Han lukter mann, sommer og solkrem. En herlig assosiasjon til nesten glemte minner. Hjertet dunker fortere, men om det er hans eller mitt eget jeg kjenner er jeg heller usikker p.

Jeg sukker stille av en lykkeflelse jeg aldri mer trodde skulle bli meg til dels, men et snev av frykt sniker seg nesten ubemerket inn i tankene minne og sender et gys nedover ryggen min. Drlige erfaringer gjr meg ute av stand til hensette meg fullstendig i yeblikkets udelte lykke over ha funnet en, som p tross av alt, faktisk liker meg for den jeg er. Ikke bare fordi jeg er en hvilken somhelst jente, med en jentes penbare attributter.

Fingrene mine flger konturene av kroppen hans. Frst den myke, gode magen. Deretter den harde brystkassen igjen, og de muskulse armene. Jeg tenker p det som har vrt og det som kanskje vil komme. I ni dager har det vrt oss to, og i mitt stille sinn kaller jeg han allerede kjresten min. Vi har kjent hverandre i mer enn seks r, men frst n "funnet" hverandre. Det inngir en viss trygghet, og gjr at jeg slipper de konstante tankene som vanligvis kverner rundt i hodet ved en ny forelskelse. "Liker han meg?" "hva tenker han om det jeg sier, gjr og tenker," "synes han jeg kler meg stygt?" "burde jeg pynte meg?" men han har allerede sett bde gode og drlige sider fra min side, og velger allikevel komme til meg. En fin mte starte det nye ret p.

P nytt griper angsten meg som en jernklo rundt hjertet. P ett eller annet tidspunkt m jeg vel falle tilbake i den negative spiralen jeg har svevd gjennom i s mange r n. Selv om sola skinner aldri s mye kan jeg ikke unng legge merke til de mrke skyene som alltid ligger i utkanten av sidesynet mitt. Jeg lar fingrene fle seg frem mellom skulderbladene hans. Han sover fremdeles, i trygg forvisning om at jeg enda er der, s jeg kysser han forsiktig i nakken og legger meg om mulig enda nrmere.

Igjen smiler jeg forventningsfullt. Livet byr p s mange uante overraskelser. Jeg vil prve ikke ta sorgene p forskudd, og heller bare nyte de fine yeblikkene skjebnen har tilbudt meg. Men jeg er redd at nr solen p ny gr ned, er jeg ikke s helt sikker p om den gr opp igjen for min del.


Er du redd for ta sjanser?

~M

to be continued..?

Silje lente seg forsiktig bakover, som om hun var redd for smerter i ryggen. Skyene samlet seg til en svart ball over henne. Hun lftet blikket svidt mot himmelen og lot de tunge drpene treffe den mrbankede huden hennes som balsam for en delagt sjel. Hun kunne ikke annet enn hpe at det farverike ansiktet hennes valgte tone seg ned innen skolen begynte igjen. Det mtte ikke komme ut, det kunne ikke det. Hun grsset, drpene ble fler og rant i sirlige baner nedover brystet hennes, men det gjorde ingen ting, kanskje det kunne vaske bort urenhetene. Hun flte seg skitten, men som s mange ganger fr mtte hun bare la det passere og late som ingen ting. Hun sukket og klatret inn vinduet igjen da regnet klasket i asfalten bare et par meter ned.

Regnet danset rundt bena hennes da hun igjen hastet gjennom en skkvt skolegrd. Hun overs et par stygge blikk da hun ristet av seg vannet i drpningen s de nermeste elevene ble nesten like vte som henne selv. "Faen for et vr," gispet hun lattermildt og hpet at regnet hadde latt henne f beholde i alle fall litt av sminken. Hun skottet rundt seg, men ingen s ut til reagere p noe spesielt annet enn at hun var skk vt, s hun lot som ingen ting, lik som hun gjorde hver dag.

Hun lente seg mot den store eika i utkanten av bebyggelsen. Hun hadde ikke klart mer men bare gtt midt i en time under pskuddet at hun ikke flte seg helt bra. Ryggen verket og bena sviktet under henne, som om de ikke holdt ut bre vekten av skammen hun bar p skuldrene. Med ett begynte hun lpe, selv om fttene kjentes ut som om de var laget av tynne spagettitrder.

Jeg skrev dette en gang for et par r siden, og husker ikke lenger hvor jeg ville med det.. Ikke aner jeg hvorfor jeg poster det n heller, et uferdig frsteutkast til noe som en gang kan bli en tekst. Hvis jeg orker. Det er litt snn jeg er. Jeg er flink til begynne p ting, gr inn for det med liv og sjel - men s orker jeg ikke mer og gir opp. Konsentrasjonsevnen ligger p bunn og ender med at jeg bare dytter ting foran meg helt til jeg snubler i det av utmattelse. Hvorfor? Jeg vet ikke. Kanskje er jeg lat. Vel, jeg er lat. Mon om jeg noen gang kommer til fortsette den historien. Hva synes du?

~
M.

Kalde ftter..

Fttene mine var kalde, bokstavelig og billedig talt. Og kroppsvarmen til Sindre kunne ikke varme dem. Jeg angra snn at jeg trodde jeg skulle spy, p tross av at jeg ikke hadde drukket en drpe. S hvorfor ble jeg med han hjem? Jeg ville jo ikke, men han overtalte meg. Det var fint fle seg spesiell igjen, og han visste virkelig hvordan han skulle f meg til fle det som om jeg var den eneste jenta i verden som betydde noe.

Han var kt som et uvr, og det kjentes, han skalv av undertrykt begjr. Men han respekterte at jeg sa nei, og for en gangs skyld valgte jeg spille uskyldig, uerfaren, noe jeg absolutt ikke er. Jeg sa ingenting, gjorde ingenting l der som en slapp melsekk, lot han bare holde p. Men han fikk ikke komme innenfor visse intimsoner. Og han godtok det. Noe de aller fleste ikke ville ha gjort.

I tankene mine fantes bare Vidar hver gang jeg lukket ynene s var det han som kysset meg, og jeg levde meg litt inn i det. S pnet jeg ynene og tilbake satt Sindre med et lurt smil. Stakkar, det ga meg drlig samvittighet. I morgest fikk jeg massasje, jeg l der bare mens han kysset hele ryggen min. Og s pratet vi. Han er en fantastisk person, s utrolig snill, pen, god. Men jeg tenker bare p Vidar.

I gr kveld scanna jegbyen, lp mellom de to stamplassene vre i hp om mte han, men han var ingen steder. Det gr ikke an ringe fordi telefonen hans er avsltt. S jeg endte opp hos Sindre. Bena mine var s kalde, ikke bare p grunn av de sm, pne skoene og strmpebuksa, men fordi jeg angret. Og varmen fra kroppen hans og de hete kyssene greide ikke dyve smerten jeg flte i hjertet.

Men hva skal jeg gjre? Jeg fr ikke tak i han, jeg blir gal. Vil han ikke snakke med meg mer? Var den natta ingenting for han? Og hva i alle dager gjr jeg med Sindre?

~M

Nr tia gr s alt for sakte..

Utenfor vinduet lper tiden raskere enn jeg hadde venta, jeg har liggi her ei uke, og en eller annen idiot har snudd verden p hodet uten at jeg fikk vre med p omveltninga. Unger har poppa ut, kjrester har sltt opp, han jeg rota med forsvant og ingen veit hva som skjedde. Ellers s er det bare jeg som ikke har lett godt nok. - Eller i det hele tatt, jeg ga vel opp etter to meldinger.

Jeg vkna klokka sju i morgest med en ubeskrivelig flelse, i dag slipper jeg nemlig ut fra mitt ubevokta lille fengsel. Sjukehuset fles som et jvla torturkammer nr man ligger her mkk aleine i sju dager og glaner i taket og surfer p et nett som penbart henter sine ressurser fra steinalderen. Om det da ikke er en selvmotsigelse, poenget er at det er sykt treigt. Og det at jeg ser ut som et mislykka broderi p armene hjelper jo ikke stort. Det er to stikk i hver synlige blodre, og rundt det lille, rde hullet er en svr bl flekk. Det ser vel mer eller mindre ut som om noen har kjrt over dem med en skurtrsker. Men det er vel snn det er med blodrer som ikke liker bli stikki, den ene sprakk nesten fr sykepleieren rakk stikke inn nla. Og s har de barbert en liten del av den venstre arma mi, hvorfor veit jeg ikke, fordi ingen har tatt seg bryet med prve der, blflekkene ligger i krans rundt den lille firkanten. Hadde det bare vrt en viss symmetri i det kunne det nesten ha vrt litt stilig.

S her ligger jeg, sykepleierenes mislykka kunstverk, og venter p at en kirurg skal komme og se litt p magen min. Aldri har jeg vrt s ivrig p mte en som senere skal skjre i meg, men hvis det betyr at jeg fr vre hjemme ei lita stund og knaske tabletter heller enn ligge her s tar jeg i mot det med takk. Seinere fr de sette CVK i halsen min mens jeg ligger i narkose, s slepper jeg tenke mer p nler i allefall.

Men n skal jeg hjem. Snart, snart. Selv om klokka tikker srgelig sakte s gr det jo fremover. S skal jeg faenmeg snu verden tilbake p plass. Unger skal dyttes tilbake, kjrester skal bli sammen, og jeg skal finne ut hva i alle dager det var som skjedde med han jeg rota med. Og s kan vi starte p nytt, helt til blomstene p nattbordet mitt har visna og jeg trenger nye.. Og den jvla kirurgen kommer for rote litt rundt inne i meg, men den tid den sorg, sant?

~M

Livsgleden fikk meg voldtatt

Helt siden jeg var lita har jeg vrt glad i livet. Jeg har overst alle rundt meg med kjrlighet, sett p vennene mine som familie og elsket dem p samme mte som man elsker sine ssken. Jeg har alltid vrt den lille uskyldige jenta som gjorde det jeg ble spurt om, pliktoppfyllende, snill, st. Henne som ikke fikk bli med p rampestreker fordi jeg sannsynligvis ikke turde uansett. Men det var greit, fordi jeg, soms mangeandre barn levde lykkelig uvitendei min egen lille boble.

S kom ungdomsskolen, og med den kom ogshele verden rasende ned i hodet p meg. Det er tre r jeg ikke skjnner at jeg kom meg gjennom, men den uskyldige lille jenta i meg ville ikke helt gi slipp, s det mrket jeg trodde skulle spise meg fikk ikke helt tak. Jeg hadde s mye jeg ikke hadde opplevd, s mye jeg ville lre, oppleve, erfare, p tross av alt.

Helt til jeg mtte Frank p 29 r og bobla mi sprakk.

Ondskapvar etord som ikke eksisterte i mitt vokabular,og naiv har jeg alltid vrt, er det vel enda, selvom renehar gjort meg kynisk. Vi snakket lenge p nett, jegvar sikker p at dettemtte vre kjrligheten.Frank var meget sjarmerende nr jeg endelig tok motet til meg og mtte han. Det lange, fettete hret,lvommen og de skitne klrne spilte ingen rolle. Ellerjeg s dem ikke, det kan jeg ikke si s mye om i dag. Han var kjempest, skullevise meg verden, vre snill motmeg, ta vare p meg.

Men heltsnn gikk det ikke. I stedet endte jeg opp en plass s langt vekk at jeg ikke hadde peiling p om jeg fremdeles befant meg i byen lenger, og s langt unna folk at rope ikke ville hjelpe. Trene mine den natta var det ingen som s, fordi jeg hadde erfaring med skjule flelser og sminke vekk sporene etter netter med grining fra fr.

I dag, 4 r og3 (mislykka)forsk p voldtekt senere har jeg kommet over det. De aller frreste vet hva som skjedde den dagen, selv ikke mine aller beste venner fikk ta del i den hemmeligheten. Fordi jeg skammet meg. Og n, s lenge etter har jeg ingen grunn til fortelle noen om det. Bortsett fra n, i en anonym blogg..

Jeg antar at moralen i historien her er; Ikke stol p folk over nett. Det er s alt for mange eksempel p det, ikke bli ett av dem.

Har du, eller kjenner du noen, som har blitt voldtatt?

~M

Fordi jeg lever..

Det er lenge siden sist n. Lenge siden den varme, nervse kriblingen i kroppen. Den evige ventingen p at han kanskje tar kontakt. Fordi jeg vil ikke i frykt for bli avvist, eller for virke masete. Han sa jo han skulle ringe. Han ville jo ha meg i natt. Kanskje det ikke var like stort for han som det var for meg, herregud, han er jo et r yngre enn meg. Som om det egentlig skulle bety noe - hvis vi skulle mle modenhet tror jeg kanskje han ville ha sltt meg med mange poeng.

Men likefullt er det s utrolig lenge siden jeg hadde denne spennende flelsen. Om jeg har savnet den?Det vet jeg ikke.Kanskje kommer det av at vi ikke hadde sex selvom vi begge nsket det mer enn noe annet. Vi bare sov sammen, jeg i armene hans. Han kysset meg p panna og sa god natt. Og vkna igjen et par timer etterp og vekte meg med sultne fingre. Men jeg hadde fremdeles tightsen p.

Hvorfor utsetter vi oss alltid for denne usikkerheten ved falle for et annet menneske? Snokinga p facebook for se om noen andre har skrevet noe jeg ikke vil lese p wallen hans. Skulle tro jeg fremdeles var 14. Trodde vel jeg hadde vokst det i fra meg, men det ser ikke snn ut, mon om det aldri kommer til skje heller. Jeg er tross alt bare et menneske.

Men det er s lenge siden sist jeg mtte noen verdt falle for. Jeg har blitt kynisk og redd. Komplekser gjr det vanskelig for meg knytte meg til andre mennesker, fordi de kanskje forlater meg de ogs. Sannsynligheten for det er liten, men det kan skje. Men jeg blir alt for lett glad i folk alikevel. Jeg er en vandrende selvmotsigelse. Men er vi ikke alle det?

Kanskje jeg bare skal ta risken og sende han en melding alikevel? Selv om det bare er noen timer siden jeg dro i fra han. Og det var mitt valg alene - jeg kunne jo bli med p filmkveld med vennene hans. Kanskje jeg skal sende en melding og si at stalkeren fra helga ba meg ut p kaffe - slik at vi kan le av det sammen. Selvom han nok ikke ler - de holdt jo p komme i slosskamp p grunn av meg. Slikt styrker jo selvtilliten, men jeg vil bare ha han.

Herregud s delagt jeg fler meg. Hvorfor utsetter vi oss for dette gang p gang? Har jeg savnet flelsen av usikkerhet? Har jeg savnet flelsen av ikke ha kontroll, av ikke vite hva jeg skal gjre, av vre sjalu p noe som ikke eksisterer? Jeg vet ikke.. Men jeg vil sove i armene hans igjen, fordi det er s lenge siden jeg har hatt denne kriblende flelsen som kommer nr man er i ferd med falle for noen. Jeg vil utsette meg for den sviende smerten ved at han ikke ringer - det er sikkert en god grunn for det. Jeg vil fortsette snoke p facebooken hans for se om noen har skrevet noe jeg ikke vil lese, og jeg vil fortsette seigpine meg selv. Det er en st, rosa, sviende pine.. Men det hrer med, og det er det som gjr oss til mennesker. Svake mennesker, men mennesker.

Kanskje han en gang forlater meg som pappa gjorde, kanskje jeg stenger han ute i frykt for bli for glad i han, men det er vel en risk verdt ta.. Fordi jeg liker tanken p kunne sove i armene hans flere netter, jeg liker tanken p at han skal kysse meg god natt og vkne noen timer etterp for vekke meg med snikende hender. Jeg liker tanken p at han vil presantere meg for vennene sine, kanskje som kjresten. Kanske jeg endelig kan sl meg litt til ro? Jeg vet ikke.. Det er ikke i noen menneskers makt vite noe om fremtiden - det er ikke sunt p noen mte. Men det alene er litt spennende, det ikke vite noe.

~M

Student for livet

Jeg fler meg s fantastisk dum. Det komme rett fra videregende hvor alle forteller deg hva du skal gjre, hva du skal lre, hvordan du skal oppfre deg og hva du skal tenke- og over til universitetet hvor de forventer at du skal finne ut absolutt alt selv. Jeg skjnner ikke nr jeg har forelesninger, hvor jeg skal vre, nr jeg skal vre der eller noe. Men til gjenjeld hadde vi to fantastiske fadderuker med gale faddere. Selvom vi fadderbarna i grunn sto for det meste av morroa.

En av de frste kveldene vre hadde vi bar til bar-runde. Det er utrolig hva du slipper unna med som student, da mange av oss er under 20 - men alikevel slapp inn gratis p 20rsplasser. Desverre fikk jeg ikke vrt med p selve bar-til-bar-runden, men jeg fikk blitt med p et par klubber etterp. Jeg jobba til 10 den kvelden og kom til byen trett og sliten, men innstilt p feste. Jeg styrta nedp et par pils p tur dit, og troppa opp halvveis brisen der resten av folkene var, det vil si - de som fremdeles var edru nok til st p bena. Jeg endte opp med en av fadderene mine, men det er i grunn en annen historie.

I to uker var vi sammen ganske ofte, droppa forelesninger for sitte i en park og drikke pils, dro ut p kveldstid, flrta med kjekke engelske bartendere, faddere, randomsog barekosa oss riktig mye. Men n begynner alvoret - og jeg skjnner ikke en dritt...

Men hvis dette er studentlivet skal jeg vre student for alltid!

~M

Stalker fra en annen verden

Har du noen gang vknet opp med skjelvendehender ved siden av en person du egentlig ikke aner hvem er? Det er som oftest der marerittet begynner. Oh, shit, hva gjorde vi i gr? At dere hadde sex er ganske penbart, men detaljene har sklidd vekk sammen med tequilarusen fra kvelden fr.

Jeg er vanligvis ikke den som ligger mer gud og hver mann snn helt uten videre, men fyllehistoriene er mange og de fleste ganske sre, og her kommer en historie om en het natt jeg hevder ikke huske noe av, men blir hjemskt av den dag i dag.

Jeg var russ i r, og som s mange andre drakk jeg mer eller mindre hver dag i 17 dager. Det er ikke s godt for kroppen, nervene eller likevekten. Men nr russetia endelig var ferdig bestemte jeg meg for like gjerne fortsette. S jeg havna hos ei venninne, og tequilaen gikk ned som vann, og en av hennes gale kompiser hadde kommet for holde oss med selskap. Jeg var full nok til at jeg fant det for godt ta et bad midt p natta sammen med mobilen jeg hadde glemt at l i bhen. S der sto jeg, vt, kald og dritings - uten mobil, uten verdighet og uten hemninger. Det endte med at jeg ble med han fyren hjem. Noe som jo i og for seg var greit, sexen var helt ok, ingenting skryte av ettersom jeg ikke husker stort fra det.

Problemene kom da jeg vkna dagen etter. Jeg huska nesten ikke hva han het, hvor jeg var eller hvordan vi havna der. Ilpet av natta hadde jeg ftt mensen, s hva annet kunne jeg gjre enn vekke stakkaren. "Eh.. Tom? Jeg blr.." "h, f.." Han henta papir som jeg kunne bruke som en provisorisk tampong, og kjrte meg i fylla ned til venninna mi hvor jeg henta tingene mine, der fikk jeg vite at jeg kvelden fr hadde begynt suge Tom i sofaen rett forran alle og en del andre dirty detaljer fra ting jeg hadde gjort, pluss at hu kunne opplyse meg om at Tom er 28 r, alts 9 r eldre enn meg. Etter ha gjort slik et pussig inntrykk p han hpa jeg at jeg skulle slippe mte fyren mer. Men den gang ei. Han begynte flge etter meg, sende meg meldinger, ringe meg. Uansett hvor mye jeg avviste han s fulgte han etter. Selv p 18rsplasser p byen dukka han opp for stalke meg, kalte meg stygge ting og ble sjalu pkompisene mine fordi jeg snakka med dem heller enn ha all min oppmerksomhet retta mot han.Da han etter noen mneder ikke kom videre med det slutta han heldigvis sende meg meldinger. Men n har han gtt over til plage ei anna venninne av meg, som er et r yngre..

Det er i grunn ikke et poeng i denne historien, og jeg husker ikke hva jeg ville frem til, men hva ville du ha gjort i vrt tilfelle?
Har du noen gang blitt forfulgt av en one night stand?

~M

Endelig skal det blogges

Lagde en blogg i gr, imdreaming.blogg.no, men presterte ganske fint registrere den p feil mail slik at jeg ikke fr logga inn igjen.. Men jeg kan jo starte p nytt enda en gang jeg da.

Jeg blogget i nesten et r fr jeg inns at det ikke lenger var morsomt. Delvis fordi vennene mineogdiverse familiemedlemmerleste alt jeg skrev, noe som frte til at jeg ikke kunne skrive alt det jeg ville. S etter en meget lang pause er jeg n tilbake med en ny blogg, en ny start, og nye ville historier. Denne gangen legger jeg ikke skjul p noe - n skal det fortelles.

Designet har jeg forresten laget selv hvis noen skulle lure.



~M

Velkommen til min blogg!

Dette er den frste posten p min nye blogg ;)

Les mer i arkivet Januar 2011 Oktober 2010 September 2010
hits